– Sa du er Svana Aleksandrovna Morozova. Hores imponerende ut, som Griegs melodi «Morning, Peer Gynt» blandet med Tsjaikovskijs «Svanesjoen»-ballett.
– Wow! Og du treffer akkurat og ikke engang varm, men direkte varm.
– I hvilken forstand? Hva mener du?
– La oss snakke om det andre steder, i en mer privat setting.
Jeg begynte a like Svan mer og mer. Hennes letthet, smil og fullstendige fravaer av den baltiske kulden var veldig gunstig for kommunikasjonen.
– Jeg er ikke imot. Men jeg kjenner ikke byen, sa valget er ditt.
– Det er ett rolig sted hvor det spilles jazz. Liker du jazz?
– Ikke sa gale, men jeg liker det.
– La oss ga da. Mamma, pappa – vi forsvinner, ikke kjede deg. Og du sier farvel til din.
Da vi floppet inn i taxien, sendte bilene en munter armensk sang fremfort av en kjent popartist pa radioen.
– Hor, Svana! Dette er en sang pa armensk til min aere.
Svana lyttet og smilte.
– Hva handler denne morsomme melodien om?
– Om varen, om mai og om kjaeresten din.
Jeg la merke til at taxisjaforen satt der med et steinansikt og ble igjen, til tross for at passasjerene hans var i utmerket humor av melodien som lod i taxien.
Vel, dette er den estiske mentaliteten – et minimum av folelser og folelser. Disse inntrykkene delte jeg med Svana.
– Dette er et nordlig kaldt land. Folk her ser ikke solens straler pa lenge. Dette er ikke stralende Armenia med en overflod av solfylte dager for deg. Hvor mange av dem har du i aret?
– Tre hundre og tretti.
– Lykksalighet! Du er bare heldig!
I mellomtiden gikk vi inn i en koselig bar, der det spilte sakte jazzmusikk og par virvlet slovt midt i salen.
Vi satte oss ved et bord og allerede i vanlig belysning kunne jeg endelig se min nye kjaereste fullt ut. Hun tok av seg brillene, og jeg sa en overflod av fregner i ansiktet til den vakre reven. I tillegg til det rode haret, blendende som ild, hadde hun en meislet figur med tynn midje, og et fullverdig bryst ruvet under en stram genser. Den var dekorert med et anheng som viser en svane.
– Jeg skulle ikke ha tatt den av.Brillene kler deg veldig, – sa jeg og sa inn i avgrunnen av de bla oynene hennes, – og generelt sett liker jeg utseendet ditt veldig godt.
Svan rodmet av disse ordene, og ansiktet hennes lyste opp av et sjarmerende smil.
– Vel, du er en brennende brunharet mann. Jeg la umiddelbart merke til dette da jeg sa det i "Revehullet".
Jeg tok de sma handflatene hennes med nydelige lilla ringblomster og begynte a varme forsiktig i mine.
– Hva skal vi drikke?
– Armensk konjakk, selvfolgelig, hvis de selvfolgelig har det?
Svana spurte servitoren om dette og han nikket bekreftende.
– Jeg drakk aldri konjakken din.
– I dag skal du prove.
Svana snurret pa glasset hun hadde tatt med og inhalerte aromaen av drinken.
– Er dette den armenske konjakken? Den har en berusende duft.
– Dette er et stykke av den armenske solen.
– Som skinner 330 dager i aret?
– Ganske riktig.
Svana sakte, not hver slurk, tomte glasset til bunnen. En behagelig brennende vaeske strommet inn og varmet vare hjerter og sjeler.
– Sa flott. Jeg hadde ikke noe imot a gjenta det.
De brakte oss to vinglass til, og sa en til.
– Sa du er halvt norsk.
– Ja, og min mor ga meg navnet. Forfedrene til moderne nordmenn trodde at hvis du gir et barn et kallenavn til aere for et dyr og tilber det, vil det tjene som en talisman for livet: en mystisk forbindelse vil oppsta mellom dyret og baereren av navnet. Noen av de vanligste kvinnelige variantene av slike totemnavn var: Hrevna – "krake", Svana – "svane". Sa det viser seg at du traff akkurat da du sa om Griegs melodi og Tsjaikovskijs Svanesjoen.
Svana strakte grasiost den sarte nakken, imiterte en svane og snudde anhenget pa brystet.
– Og foreldrene dine tok ikke feil. Du er virkelig grasios, som en svane.
Vi var begge behagelig fulle og sa pa hverandre med entusiastiske oyne og hver kunne lese de innerste begjaerene i dem.
– Hvor stoppet du?
– Pa et studenthjem.
– Stakkars ham! Vil du tilbringe en fantastisk natt pa Viru Hotel?
Jeg forsto umiddelbart meningen med ordene hennes. Vi ble begge tiltrukket av hverandre ukontrollert. Vel, jeg visste om hotellet "Viru", kjent i hele Sovjetunionen, fra de entusiastiske historiene til de heldige som hadde en sjanse til a bo der i minst et par dager.
Fortsatt ikke sikker pa at Svana ville overnatte hos meg, spurte jeg forsiktig:
– Og foreldrene dine vil ikke bekymre deg hvis du kommer veldig sent?
– Og na skal jeg ringe dem og fortelle at jeg overnatter hos en venn. Vi bor faktisk utenfor byen, i et privat hus. Sa de vil forsta meg. Kan du vise meg hvor du kan ringe fra?
De siste ordene ble adressert pa estisk til servitoren, som eskorterte Svan til automaten.
Jeg satt varm av konjakken jeg hadde drukket og den plutselige lykken som hadde hopet seg over meg. Inntil nylig kjedet jeg meg i kampanjen til tapelige Komsomol-klassekamerater, men na ble det plutselig planlagt en fantastisk kveld med en ung sjarmerende jente med brennrodt har.