1984

George Orwell 1984

FØRSTE DEL

I

Det var en kald, klar dag i april, og klokkene slo tretten. Winston Smith presset haken ned mot brystet for å unngå den bitende vinden og smatt fort gjennom glassdørene i Seiersgården, men ikke fort nok til å hindre at et gufs av sand og støv fór inn sammen med ham.

I hallen luktet det av kokt kål og gamle filleryer. I den ene enden av den var det klistret opp en fargelagt plakat, som var for stor til at den fikk plass i en leilighet. Den viste rett og slett et veldig ansikt, mer enn en meter bredt: ansiktet på en mann i fem og førtiårs-alderen med en tykk svart bart og bistert vakre trekk. Winston satte kurs mot trappen. Det var nytteløst å prøve heisen. Selv når forholdene var som best, fungerte den sjelden, og for tiden var den elektriske strøm slått av så lenge det var dagslys. Dette var et ledd i den sparekampanje som gikk forut for Hat-uken. Leiligheten hans var syv trapper oppe, og Winston gikk langsomt og tog seg en hvile flere ganger på veien opp. Han var ni og tredve år gammel og hadde et leggesår over den høye ankelen. På hver trappeavsats stirret plakaten med det enorme fjeset på ham fra veggen rett mot elevatorsjakten. Det var et bilde av det slaget at øynene på det fulgte en når en beveget seg. STORE BROR SER DEG, lød underskriften på det.

Inne i leiligheten holdt en salvelsesfull røst på å lese opp en rekke tall som hadde noe å gjøre med produksjonen av rujern. Stemmen kom fra en oval metallplate som lignet et matt speil og dannet en del av veggen til høyre. Winston skrudde på en knapp, og stemmen ble litt lavere, men ordene kunne ennå skjelnes. Det var mulig å dempe ned apparatet — fjernskjermen som det kaltes —, men det var uråd å stenge det helt av. Han gikk bort til vinduet — en sped, liten skikkelse, hvis magre kropp ble fremhevet av den blå overall som var Partiets uniform. Håret hans var svært lyst, ansiktet var av naturen nokså rødlett, men huden var blitt grov og ru av den simple såpen, de sløve barberbladene og den kalde vinteren som nettopp var slutt.

Selv gjennom den lukte vindusruten så verden kald ut utenfor. Nedover gaten kom små kastevinder som hvirvlet støv og istykkerrevet papir opp i spiraler, og enda solen skinte og himmelen var greit blå, hadde en inntrykk av at det ikke var farge i noe, unntatt plakatene som var slått opp overalt. Ansiktet med den svarte barten stirret ned på en fra alle gatehjørner. STORE BROR SER DEG, stod det under, og de svarte øynene så dypt inn i Winstons egne. I høyde med gaten var det en annen plakat som var revet i stykker i det ene hjørnet og viftet ujevnt i vinden, slik at den vekselvis skjulte og avdekket det ene ordet INGSOC. Langt borte gled et helikopter ned mellom hustakene, en stund kretset det rundt som en spyflue, men satte så avsted igjen i en dalende kurve. Det var politipatruljen som snuste i folks vinduer. Patruljene betydde imidlertid ingen verdens ting. Bare Tankepolitiet betydde noe.

Bak ryggen på Winston plapret fjernskjermen fremdeles i vei om rujern og den niende treårsplanen, som var mer enn virkeliggjort. Fjernskjermen var samtidig mottager og sender. Det fanget opp enhver lyd som Winston laget hvis den var høyere enn en meget lav hvisking, og så lenge han holdt seg innen det synsfelt som metallplaten dekket, kunne han dessuten både bli sett og hørt. Selvsagt var det umulig å vite om en ble iakttatt i et bestemt øyeblikk. En kunne bare gjette seg til hvor ofte og etter hvilket system Tankepolitiet tappet en individuell linje. Det var til og med tenkelig at det voktet alle og enhver hele tiden. Men i hvert fall kunne det tappe ens linje når som helst det ønsket det. En måtte leve — en levde takket være en vane som ble et instinkt — under den forutsetning at hver lyd en laget ble hørt, og hver bevegelse gransket, unntatt i mørke.

Winston holdt ryggen vendt mot fjernskjermen. Det var tryggere, enda han godt visste at også en rygg kan fortelle meget. En kilometer borte hevet Sannhetsministeriet, arbeidsstedet hans, seg veldig og hvitt over det skitne landskapet. Dette, tenkte han med en slags ubestemmelig avsky — dette var London, hovedbyen i Luftområde Ett, som var den tredje folkerikeste provinsen i Oceania. Han forsøkte å presse frem en eller annen barndomserindring som kunne si ham om London alltid hadde vært slik. Hadde man alltid hatt disse panoramaene av falleferdige hus fra attenhundreårene, med veggene støttet opp av bjelker, med vinduer som var lappet med papp og tak med bølgeblikk, med sprukne hagemurer som hellet til alle kanter? Og de utbombede områdene, hvor murpuss-støvet hvirvlet opp i luften, og geiteramsen vokste over hauger av murbrokker, og de steder der bombene hadde ryddet større strekninger og det hadde grodd opp usle kolonier av trebrakker som så ut som hønsehus? Men det nyttet ikke, han kunne ikke huske noe; det var ingenting igjen av hans barndom bortsett fra en rekke klart opplyste tablåer som manglet all bakgrunn og for det meste var uforståelige.