1984

4. april 1984. På kino i går kveld. Bare krigsfilmer. En av dem meget god med et skip fullt av flyktninger som ble bombet etsteds i Middelhavet. Publikum moret seg meget over nærbilder av en svær tjukk man som prøvde å svømme bort med et helikopter etter seg, først så vi ham velte seg i vannet som en skilpadde, og så så vi ham gjennom kanonsiktet i helikopteret, da var han full av huller, og sjøen rundt ham ble rød, og han sank som om hullene hadde sloppet inn vann i ham. publikum hojet av latter da han sank, og så så vi en livbåt full av barn med et helikopter som kretset over. det var en middelalders kvinne som kunne ha vært jødisk, hun satt i baugen med en liten gutt på om lag tre år i armene sine. den vesle gutten skrek av redsel og gjemte hodet sitt mellom brystene hennes som om han prøvde å bore seg rett inn i henne og kvinnen la armene om ham og trøstet ham enda hun var blå av redsel selv, og hele tiden dekket hun ham så godt hun kunne som om armene hennes kunne holde kulene fra ham. så plantet helikopteret en 20 kilos bombe midt blant dem forferdelig lyn og hele båten ble til pinneved. så var det et praktfullt nærbilde av en barnearm som gikk rett opp opp opp i luften et helikopter med kamera i baugen må ha fulgt den oppover og det var en masse bifall fra partiplassene men en kvinne nede i proletardelen av lokaler tok til å lage bråk og skrek at de burde ikke ha vist det for barn det er ikke riktig når barn er til stede helt til politiet kastet henne kastet henne ut jeg tror ikke det hendte henne noe ingen vører hva prolene sier de sier det er typisk prolereaksjon de…

Winston sluttet å skrive, delvis fordi han fikk krampe. Han visste ikke have som hadde fått ham til å lage alt dette sludderet. Men det underlige var at mens han drev på med det, hadde et helt annet minne klarnet i hans sinn, i den grad at han nesten følte seg i stand till å skrive det ned. Nå gikk det også plutselig opp for ham at det var på grunn av denne andre hendelsen han hadde bestemt seg til å gå hjem og begynne dagboken i dag.

Det hadde hendt i ministeriet i morges — hvis en da kunne si at noe så tåket og ubestemt virkelig hendte.