1984

Klokken var bortimot elleve null null, og i arkivavdelingen, der Winston arbeidet, holdt man på å dra stolene ut av avlukkene og plasere dem midt i hallen, rett mot den store fjernskjermen, i anledning av tominuttershatet. Winston holdt nettopp på å sette seg i en av midtrekkene da to mennesker uventet kom inn, mennesker som han begge kjente, men aldri hadde snakket med. Den ene av dem var en ung pike, som han ofte hadde passert i korridorene. Han visste ikke hva hun det, men han var på det rene med at hun var ansatt i roman-avdelingen. Stundom hadde han sett henne med oljete hender og en skrunøkkel, og derfor arbeidet hun antagelig som mekaniker ved en av de maskinene som laget romaner. Hun så djerv ut, var omkring syv og tyve år gammel og hadde tykt, svart hår, fregnet ansikt og beveget seg kvikt og sportstrenet. Om livet på sin overall hadde hun viklet det smale mørkerøde skjerfet som var emblemet til Ungdommens antikjønnsfylkning, det var akkurat så stramt at det fremhevet de velskapte hoftene hennes. Winston hadde avskydd henne fra aller første stund. Han visste grunnen til det. Det skyldtes den atmosfæren av hockeybaner og kalde bad og fellesutflukter og alminnelig åndelig renslighet som omgav henne. Han mislikte nesten alle kvinner og særlig de unge og pene. Kvinnene, og først og fremst de unge, var alltid de mest bigotte tilhengere av Partiet, de slukte alle slagordene rått, de opptrådte som amatørspioner og snuste opp all vranglære. Men denne spesielle unge piken virket farligere enn de fleste. En gang da de passerte hverandre i korridoren, hadde hun gitt ham et kvikt sideblikk som kjentes som om de gjennomboret ham og et øyeblikk hadde fylt ham med den svarteste redsel. Den tanke hadde til og med falt ham inn at hunn kunne være en agent for Tankepolitiet. Men dette var riktignok meget lite trolig. Likevel følte han fremdeles en underlig uro, som var blandet både med frykt og fiendtlighet, hver gang hun var i nærheten av ham.

Den andre personen var O’Brien, som var medlem av Det indre Parti og hadde en stilling som var så viktig at Winston bare hadde en uklar forestilling om dens natur. En dødlignende stillhet falt øyeblikkelig over de mennesker som stod omkring stolene da de så den svarte overallen som var Det indre Partis uniform. O’Brien var en stor, røslig kar med tykk hals og et plumpt, humoristisk, brutalt ansikt. På tross av hans fryktinngytende utseende, var det en viss charme ved hans opptreden. Han hadde en vane med å rette på brillene på nesen som var underlig avvæpnende — på en eller annen ubeskrivelig måte merkelig sivilisert. Det var en gestus som kunne ha minnet tilskueren om en adelsmann fra det attende århundre som bød frem sin snusdåse — hvis da noen fremdeles hadde tenkt i slike former. Winston hadde sett O’Brien kanskje et dusin ganger i løpet av nesten like så mange år. Han følte seg sterkt tiltrukket av ham, ikke bare på grunn av den selsomme kontrasten mellom O’Briens urbane manerer og hans brutale bokserfysikk. Langt mer skyldtes det en hemmelig tro — eller kanskje var det ikke så meget som en tro, bare et håp — om at O’Briens politiske rett-troenhet ikke var fullkommen. Det var noe i ansiktet hans som gav et uimotståelig inntrykk av det. På den annen side var det kanskje ikke engang uortodoksi som stod skrevet i hans ansikt, bare intelligens. Men i hvert fall virket han som et menneske en kunne snakke til, hvis man på en eller annen måte kunne lure fjernskjermen og få ham på tomannshånd. Winston hadde aldri gjort det ringeste forsøk på å få bekreftet denne gjetningen — faktisk var det ingen måte å gjøre det på. I dette øyeblikk så O’Brien på sitt armbåndsur, oppdaget at klokken nesten var elleve null null, og bestemte seg øyensynlig til å bli i arkivavdelingen til tominuttershatet var over. Han satte seg i samme rekke som Winston, et par plasser fra ham. Mellom dem satt en liten kvinne med rødblondt hår, som arbeidet i avlukket ved siden av Winston. Piken med det mørke håret satt rett bak ham.

I neste sekund kom en redselsfull, skjærende låt, som om en eller annen gigantisk maskin gikk med full fart uten smurning, fra den store fjernskjermen i den andre enden av rommet. Det var en låt som fikk det til å isne i tennene på en og håret til å reise seg på ens hode. Hatet hadde begynt.