1984

I samme øyeblikk begynte hele forsamlingen en dyp, langsom rytmisk messing: «B-B!… B-B!… B-B!» om og om igjen, meget langsomt og med et langt opphold mellom det første B og det andre — en tung, mumlende lyd, på en måte underlig vill, med en undertone som lød som trampingen av nakne føtter og larmen av negertrommer. Den varte i kanskje et halvt minutt. Den var et omkved en ofte hørte når bevegelsen helt overveldet publikum. Dels var det en hymne til Store Brors visdom og majestet, men enda mer var det en selvhypnose, en bevisst tilsløring av bevisstheten ved hjelp av rytmisk lyd. Det var som Winston ble iskald i innvollene. Under tominuttershatet kunne han ikke la være å ta del i det almene delirium, men denne umenneskelige messingen «B-B!… B-B!» fylte ham alltid med redsel. Selvfølgelig messet han med de andre, det var umulig å opptre annerledes. Å forstille seg, å kontrollere sitt ansikt, å gjøre hva alle andre gjorde, var en instinktiv reaksjon. Men i et par sekunder var uttrykket i øynene hans slik at det var tenkelig det kunne avsløre ham. Og det var akkurat i dette øyeblikk det viktige hendte — hvis det da i virkeligheten hendte.

I ett sekund fanget han O’Briens blikk. O’Brien hadde reist seg. Han hadde tatt av seg brillene og holdt på å sette dem på nesen igjen med den bevegelsen som var så karakteristisk for ham. Men deres øyne møttes en brøkdel av et sekund, og i den korte tid det varte, visste Winston — ja, han visste — at O’Brien tenkte nøyaktig det samme som han selv. Et budskap som ikke var å ta feil av, var blitt utvekslet mellom dem. Det var som deres to sinn hadde åpnet seg og tankene strømmet fra den ene til den annen gjennom øynene på dem. «Jeg er med det,» lot O’Brien til å si. «Jeg vet på en prikk hva du føler. Jeg vet alt om din forakt, ditt hat, din avsky. Men vær ikke bekymret, jeg er på din side!» Og så var glimtet av forståelse forbi, og O’Briens ansikt var ugjennomtrengelig som alle andres.

Dette var det hele, og han var alt i tvil om det virkelig hadde hendt. Slike hendelser fikk aldri noen følger. Det eneste resultat var at de holdt liv i hans følelse av, eller håp om at det var andre enn han selv som var fiender av Partiet. Når det kom till stykket, var kanskje ryktene om de veldige underjordiske sammensvergelser riktige allikevel — kan hende eksisterte Brorskapet virkelig! På tross av de endeløse arrestasjonene og tilståelsene og henrettelsene var det umulig å vite om ikke Brorskapet bare var en myte. Av og til trodde han på det, av og til ikke. Det fantes ingen beviser, bare ørsmå glimt som kunne bety noe eller ingenting: bruddstykker av samtaler en lyttet til, utviskede rablinger på toalettvegger — en gang, da to fremmede møttes, til og med en liten bevegelse av hendene som hadde sett ut til å kunne være et tegn på gjenkjennelse. Alt sammen var bare gjetninger — det var høyst sannsynlig at han bare hadde innbilt seg det hele. Han gikk tilbake til sitt avlukke uten å kaste noe nytt blikk på O’Brien. Den tanken å fortsette deres korte kontakt falt ham snaut inn. Det villa ha vært ubeskrivelig farlig, selv om han hadde visst hvordan han skulle gå frem. I ett sekund, i to sekunder, hadde de vekslet et mangetydig blikk, og det var hele historien. Men selv dét var en ting å huske i den innestengte ensomheten en måtte leve i.

Winston ranket seg og ble sittende stivere i ryggen. Han rapte. Ginen steg opp fra maven hans.

På ny innstilte han blikket på boken. Han oppdaget at mens han satt der og grublet hjelpeløst, hadde han også skrevet, i en slags automatisk refleksbevegelse. Og det var ikke lenger den samme gnidrede klossede skriften som før. Hans penn hadde glidd vellystig over det glatte papiret og skrevet med pene store bokstaver:

NED MED STORE BROR

NED MED STORE BROR

NED MED STORE BROR

NED MED STORE BROR

NED MED STORE BROR

Gang på gang, slik at det fylte en halv side.

Han kjente et stikk av redsel. Det var meningsløst, for det var ikke farligere å skrive disse ordene enn å åpne selve boken, men et øyeblikk følte han seg fristet til å rive ut det beskrevne bladet og oppgi hele tiltaket.

Men han gjorde det ikke, fordi han visste at det var nytteløst. Enten han skrev NED MED STORE BROR eller han ikke gjorde det, gjorde det ingen forskjell. Enten han fortsatte med dagboken eller ikke, gjorde det ingen forskjell. Tankepolitiet ville ta ham i alle tilfelle. Han hadde begått — og selv om han ikke hadde satt pennen på papiret, ville han ha begått — den fundamentale forbrytelse som i seg selv innebar alle andre. Tankeforbrytelse, kalte de det. Tankeforbrytelse var noe en ikke kunne holde skjult i det uendelige. En kunne skjule det en stund, til og med i årevis, men før eller siden måtte de få tak i en.