Parsons var Winstons kollega i Sannhetsministeriet. Han var en fet men virkelysten mann med en overveldende tåpelighet — en masse av imbesil entusiasme, en av disse hengivne slitere som aldri stilte noe spørsmål, og som betydde enda mer for Partiets stabilitet enn Tankepolitiet. Fem og tredve år gammel var han mot sin vilje blitt kastet ut av Ungdomsfylkingen, og før han fylte betingelsene for å bli opptatt der, hadde han klart å være medlem av Spionene et år over den reglementerte alder. I ministeriet hadde han en underordnet stilling som ikke krevde noen intelligens, men på den annen side var han en ledende skikkelse i idrettsstyret og alle de andre komitéer som var opptatt med å organisere fellesutflukter, spontane demonstrasjoner, sparekampanjer og frivillig virksomhet i sin alminnelighet. Mellom to drag av snadden kunne han med stillferdig stolthet fortelle at han hadde besøkt gruppesentret hver eneste kveld i de siste fire år. En gjennomtrengende lukt av svette, et slags ubevisst vitnesbyrd om hans anstrengende liv, fulgte ham overalt og hang til og med i luften etter at han var gått.
— Har du en skrunøkkel? spurte Winston og tuklet med mutteren i kneet på røret.
— En skrunøkkel, gjentok fru Parsons og ble plutselig helt leddeløs. — Jeg vet ikke, jo jeg tror det sikkert. Kanskje barna…
Med støvletramp og et nytt trompetstøt i kammen kom barna farende inn i dagligstuen. Fru Parsons hentet skrunøkkelen. Winston slapp vannet ut og fjernet med avsky den klumpen av menneskehår som hadde tettet til røret. Han renset fingrene så godt han kunne i det kalde vannet fra springen og gikk tilbake til stuen.
— Opp med hendene! hylte en vill stemme.
En pen, kraftig gutt på ni år dukket opp bak bordet og truet ham med en automatisk leketøyspistol, mens den vesle søsteren hans, som var to år yngre, gjorde den samme bevegelsen med et lite vedstykke. Begge var kledd i de blå shorts, grå skjorter og røde halstørklær som var Spionenes uniform. Winston løftet hendene over hodet, men med en følelse av uro, for guttens oppførsel var så arrig og ondsinnet at det ikke bar var en spøk.
— Du er en forræder! hylte gutten. — Du er en tankeforbryter! Du er en eurasisk spion! Jeg skal skyte deg, jeg skal fordampe deg, jeg skal sende deg til saltgruvene!
Med ett gav de seg begge til å danse rundt ham mens de skrek «Forræder!» og «Tankeforbryter!» Den vesle piken hermet etter broren i alle hans bevegelser. På sett og vis var det noe uhyggelig ved det, det minnet om gledeshopp av små tigerunger som snart vil vokse opp til menneskeetere. Det var en slags beregnende villskap i guttens blikk, et helt tydelig ønske om å slå eller sparke Winston og en bevissthet om at han meget snart var stor nok til å kunne gjøre det. Det var heldig at han ikke hadde en ordentlig pistol, tenkte Winston.
Fru Parsons’ blikk flakket nervøst fra Winston til barna og tilbake igjen. Her i dagligstuen, hvor lyset var bedre, la han med interesse merke til at det virkelig
— De er så bråkende, sa hun. — De er sinte fordi de ikke får lov til å gå og se på hengingen, det er det som er grunnen. Jeg har det for travelt til å ta dem med, og Tom kommer ikke hjem tidsnok.
— Hvorfor kan vi ikke få se på hengingen? brølte gutten med sin høye stemme.
— Jeg vil se på hengingen! Jeg vil se på hengingen! messet den lille piken, som fremdeles danset rundt.
Winston kom til å huske på at noen eurasiske fanger, som var dømt skyldig i krigsforbrytelser, skulle henges i parken samme kveld. Dette hendte gjennomsnitting en gang om måneden, og det var en populær forestilling. Barna tigget og bad alltid om å få se på det. Han sa adjø til fru Parsons og forlot leiligheten. Men han var ikke kommet seks skritt bortover korridoren, før noe traff ham i nakken. Det gjorde ulidelig vondt, det var som et rødglødende jern ble kjørt inn i ham. Han snudde seg akkurat tidsnok til å se fru Parsons som drog sønnen inn gjennom døren, mens han stakk en sprettert i bukselommen.
— Goldstein! brølte gutten da døren ble lukket bak ham. Men det som slo Winston mest, var uttrykket av hjelpeløs redsel i morrens grå ansikt.
Da han var kommet tilbake til sin egen leilighet, gikk han fort forbi fjernskjermen og satte seg ved bordet igjen, mens han fremdeles gned seg i nakken. Musikken fra fjernskjermen hadde stoppet. I stedet leste en knapp, militær røst med en slags brutal fryd opp en beskrivelse av bevæpningen av den nye flytende festningen, som nettopp var blitt forankret mellom Island og Færøyene.