1984

I denne drømmestunden satt hans mor på et sted dypt nede under ham med hans unge søster i armene. Han husket ikke søsteren i det hele tatt, unntatt som et ørlite svakt spebarn, som alltid var stille og hadde store, årvåkne øyne. Begge så nå opp på ham. De var nede på et eller annet underjordisk sted — bunnen av en brønn, for eksempel, eller en meget dyp grav — et sted som var dypt under ham, men likevel fremdeles flyttet seg nedover. De var i salongen på et synkende skip og så opp mot ham gjennom det stadig mørkere vannet. Det var fremdeles luft i salongen, de kunne fremdeles se ham og han dem, men hele tiden sank de, ned i det grønne vannet som i neste øyeblikk måtte skjule dem for hans blikk for alltid. Han var ute i lyset og luften, og de var der nede fordi han var her oppe. Han visste det, og de visste det, og han kunne lese av deres ansikter at de visste det. Men det var ingen bebreidelse verken i deres ansikter eller deres hjerter, bare vissheten om at de måtte dø for at han kunne leve, og at dette var en del av tingenes uunngåelige orden.

Han kunne ikke huske hva som hadde hendt, men i sin drøm visste han at hans mors og hans søsters liv på en eller annen måte var blitt ofret for hans eget. Det var en av disse drømmer som bevarer det karakteristiske drømmesceneriet, men som likevel er en fortsettelse av ens intellektuelle liv, og inneholder kjensgjerninger og tanker som fremdeles synes nye og verdifulle etterat en har våknet. Det som nå plutselig slo Winston, var at hans mors død for nesten tredve år siden hadde vært tragisk og sørgelig på en måte som nå ikke var mulig lenger. Han innså at tragedien tilhørte den svunne tid, en tid da det fremdeles fantes privatliv, kjærlighet og vennskap, og da medlemmene av en familie hjalp hverandre uten at de behøvde å vite grunnen til det. Minnet om moren slet i hans hjerte, fordi hun hadde dødd av kjærlighet til ham, den gang han var for ung og for egoistisk til å elske henne igjen, og fordi hun på en måte, han husket ikke hvordan, hadde ofret seg selv for et lojalitetsbegrep som var individuelt og uforanderlig. Slikt kunne ikke hende i dag, det så han klart. I dag rådet frykt, hat og smerte, men ingen følelsesmessig verdighet og stolthet, ingen dyp eller komplisert sorg. Det var som han kunne lese alt dette i morens og søsterens store øyne da de så opp mot ham gjennom det grønne vannet, hundrer av favner under ham, dypere og dypere.

Med ett stod han på en grønn, spirende gressvoll en sommerkveld mens solens skrå stråler forgylte jorden. Det lendet han så ut over hadde vist seg så ofte i hans drømmer at han aldri var helt viss på om han hadde sett det i det virkelige liv eller ikke. I sine våkne tanker kalte han det Det gylne land. Det var en gammel beitemark med mange kaninhuller, en sti som gikk tvers over den og en muldvarphaug her og der. I det ujevne skogbrynet på den andre siden av jordet duvet almetrærnes grener meget svakt i vinden, bladene rørte seg så vidt i tette masser, som kvinnehår. Et steds like i nærheten, men ute av syne, var det en klar langsom bekk, der ørekyten svømte i kulpene under vidjene.

Piken med det mørke håret kom gående mot ham over jordet. Det så ut som hun med en eneste bevegelse rev av seg alle klærne og slengte dem foraktelig til side. Kroppen hennes var hvit og glatt, men den vakte ingen attrå hos ham, i virkeligheten var det så vidt han kastet et blikk på den. Det som overveldet ham i øyeblikket, var beundring for den bevegelsen hun hadde gjort da hun kastet fra seg klærne. Den var så yndefull og vørdsløs at det var som den utslettet en hel kultur, et helt tankesystem, som om Store Bror og Partiet og Tankepolitiet alle var blitt sopt ut i intetheten av en enkel, skjønn bevegelse av armen hennes. Også det var en gestus som hørte fortiden til. Winston våknet med ordet «Shakespeare» på leppene.

Fjernskjermen gav fra seg et øresønderrivende plystresignal som fortsatte i samme tone i tredve sekunder. Klokken var null syv femten, den tiden da alle kontorfunksjonærer måtte opp. Winston vred kroppen ut av sengen, han var naken, for et medlem av Det ytre Partiet fikk vare tre tusen klesmerker om året, og for en pyjamas måtte en ut med seks hundre. Han trev en skitten undertrøye og et par shorts som lå på en stol. Gymnastikken ville begynne om tre minutter. I neste øyeblikk måtte han krøke seg under et voldsomt hosteanfall som nesten alltid kom over ham like etter at han hadde våknet. Det tømte hans lunger så totalt at han måtte legge seg må ryggen og ta en rekke dype åndedrag før han fikk pusten igjen. Hosten hadde fått årene hans til å svulme opp, og leggesåret hadde tatt til å klø.

— Gruppe tredve til førti! bjeffet en ilter kvinnestemme. — Gruppe tredve til førti! Oppstilling! Tredve til førti!

Winston stilte seg i giv akt foran fjernskjermen, hvor en nå kunne se bildet av en avpillet, men muskelsterk yngre kvinne med bluse og gymnastikksko.