1984

Det forferdelige var, tenkte han mens han for tusende gang pinefullt tvang skuldrene sine bakover (med hendene i hoftene, han dreiet kroppen fra midjen av, en øvelse som ble oppfattet som særlig god for ryggmusklene) — det forferdelige var at alt dette kunne være sant. Hvis Partiet kunne strekke sin hånd tilbake i fortiden og si om den og den hendelsen at den aldri hadde hendt, var da ikke dette enda grufullere en bare tortur og død?

Partiet sa at Oceania aldri hadde vært i forbund med Eurasia. Han, Winston Smith, visste at Oceania og Eurasia hadde vært allierte for så kort tid siden som fire år. Men hvor eksisterte denne viten? Bare i hans egen bevissthet, som i alle tilfelle snart måtte bli tilintetgjort. Og hvis alle andre godtok den løgnen som Partiet påtvang dem — hvis alle aktstykker fortalte den samme historien — ja, da gikk løgnen over i historien og ble sannhet. «Den som behersker fortiden, behersker fremtiden,» lød Partiets slagord, «og den som behersker nutiden, behersker fortiden.» Og likevel var fortiden på tross av sin foranderlige natur aldri blitt forandret. Det som var sant nå var også sant fra evig og til evig tid. Det var ganske enkelt. Det eneste som trengtes, var en uendelig rekke seire over ens egen hukommelse. «Realitetskontroll,» kalte de det, i nytale het det «dobbelttenkning.»

— På stedet hvil! bjeffet den kvinnelige instruktøren, litt mer elskverdig denne gang.

Winston lot armene synke og fylte langsomt lungene med ny luft. Hans tanker gled bort i dobbelttenkningengs labyrintiske verden: Å vite og ikke å vite, å være seg bevisst den fullstendige sannhet samtidig som en fortalte omhyggelig konstruerte løgner, å ha to oppfatninger som gjensidig opphevet hverandre, å vite at de var motstridende og samtidig tro på dem begge. Å bruke logikk mot logikk, å forkaste moralen samtidig som en tok den til inntekt for seg, å tro at demokratiet var umulig og at Partiet var demokratiets vokter, å glemme alt det var nødvendig å glemme, og så trekke det frem i erindringen igjen i det øyeblikk det trengtes og etterpå glemme det momentant på ny — og fremfor alt å anvende den samme prosess på prosessen selv. Dette var klimaks av finesse og spissfindighet: bevisst hensatte man seg i en tilstand av ubevissthet, og så ble man seg ubevisst den hypnosen man nettopp hadde foretatt med seg selv. Selve forståelsen av ordet «dobbelttenke» innebar at man brukte dobbelttenkning.

Lærerinnen hadde kommandert dem i givakt igjen. — Og la oss nå se hvem av dere som kan røre tærne sine! sa hun begeistret. — Forover bøy fra hoftene, kamerater. En-to! En-to!…

Winston avskydde denne øvelsen som sendte en skjærende smerte gjennom hele underkroppen hans fra hælene til baken og som ofte endte med at han fikk en ny ri av hoste. Det halvveis behagelige islett i hans meditasjoner forsvant. Fortiden var ikke bare blitt endret, den var faktisk blitt utslettet, tenkte han. For hvordan kunne en fastslå selv den klareste kjensgjerning, når det ikke fantes noen opptegnelse om den utenfor ens egen erindring? Han prøvde å huske hvilket år han først hadde hørt snakk om Store Bror. Han trodde det måtte ha vært en gang i sekstiårene, men det var umulig å bli sikker på det. I Partiets offisielle historiebøker figurerte naturligvis Store Bror som Revolusjonens leder og vokter helt siden dens aller første dager. Hans bedrifter var gradvis blitt skjøvet bakover i tiden helt til de strakte seg til den eventyrlige verden i tredve-førtiårene, da kapitalistene i sine rare sylinderhatter fremdeles kjørte gjennom Londons gater i svære blanke biler eller i vogner med glassruter. Det var ikke råd å få greie på hvor meget av denne legenden som var sann og hvor meget som var diktet opp. Winston kunne ikke en gang huske det tidspunkt da Partiet selv hadde oppstått. Han trodde ikke han noen gang hadde hørt snakk om Ingsoc før 1960, men det var mulig at dets gammeltale-form — det vil si «Engelsk sosialisme» — hadde eksistert tidligere. Alt dunstet bort i tåke. Av og til kunne en faktisk sette fingeren på en direkte og tydelig løgn. Det var for eksempel ikke sant, som påstått i Partiets historiebøker, at Partiet hadde funnet opp flyene. Han kunne huske fly siden sin tidligste barndom. Men en kunne ikke bevise noe. Det fantes aldri noen beviser. Bare en eneste gang i sitt liv hadde han i sine hender hatt et uomstøtelig dokumentarisk bevis for forfalskningen av en historisk sannhet. Og den gang…

— Smith! hylte den arrige stemmen fra fjernskjermen. — 6079 Smith W! Du ja! Bøy deg lavere, takk! Du kan gjøre det bedre enn som så. Du gjør ikke ditt beste. Lavere, takk! Det er bedre, kamerat. Nå på stedet hvil, hele gruppen, og se på meg.