1984

Men i virkeligheten var det ikke falskneri engang, tenkte han mens han rettet på Overflodsministeriets tall. Virksomheten gikk bare ut på å erstatte noe sludder med noe annet. Det meste av det materialet en stelte med, hadde ikke forbindelse med noe i den virkelige verden, ikke engang den forbindelse som inneholdes i en direkte løgn. Statistikken var like fantasifull i sin opprinnelige skikkelse som i sin rettede. For en stor del måtte en lage den i sitt eget hode. Overflodsministeriets overslag hadde for eksempel gått ut på en produksjon av hundre og fem og førti millioner par sko i det nevnte kvartal. Den virkelige produksjon ble oppgitt til to og seksti millioner par. Da Winston omredigerte overslaget, satte han imidlertid tallet til syv og femti millioner, for at man som vanlig kunne hevde at kvoten var mer enn oppfylt. To og seksti millioner var iallfall ikke nærmere sannheten enn syv og femti millioner eller hundre og fem og førti millioner. Høyst sannsynlig var det ikke blitt produsert noe skotøy i det hele tatt. Enda sannsynligere var det at ingen visste hvor mange sko som var fremstilt og enda mindre brydde seg om det. Det eneste en visste, var at det hvert kvartal ble produsert astronomiske antall av sko på papiret, mens kanskje halvparten av Oceanias befolkning gikk barføtt. Og slik var det med alle de arkiverte kjensgjerninger, store som små. Alt ble borte i en skyggeverden, hvor til syvende og sist selv årstallet var blitt usikkert.

Winston tittet tvers over hallen. I det avlukket som svarte til hans på den andre siden satt en liten pertentlig fyr med svart skjeggstubb som het Tillotson og som arbeidet jevnt og trutt, med en sammenbrettet avis på kneet og med munnen tett opp til mikrofonen på taleskriveren. Det så ut som han forsøkte å bevare det han sa som en hemmelighet mellom seg selv og fjernskjermen. Han så opp, og brillene hans lynte fiendtlig i retning av Winston.

Winston kjente knapt Tillotson og ante ikke hva slags arbeid han drev på med. Folk i arkivavdelingen snakket ikke gjerne om arbeidet sitt. I den lange salen uten vinduer, med dens dobbelte rekke av avlukker, og dens uendelige papirrasling og summing av stemmer som snakket i diktafonene, var det et dusin mennesker som Winston ikke kjente av navn en gang, enda han hver dag så dem pile ut og inn i korridorene og fekte med armene under tominuttershatet. Han visste at i avlukket ved siden av hans eget satt det vesle rødblonde kvinnfolket og trellet dag ut og dag inn, hennes oppgave var rett og slett å granske avisene for å finne frem og slette ut navnene på dem som var blitt fordampet og derfor offisielt aldri hadde eksistert. Det var en viss konsekvens i dette, for hennes egen mann var blitt fordampet et par år i forveien. Noen avlukker borte satt et mildt, udugelig, drømmende vesen som het Ampleforth, med mye hår i ørene og en forbausende evne til å jonglere med rim og versemål. Hans oppgave var å lage forvanskede utgaver — endelige tekster, ble det kalt — av dikt som ideologisk sett var blitt skadelige, men som av en eller annen grunn ble beholdt i diktsamlingene. Og denne salen med sine omkring femti funksjonærer var bare en underavdeling, en enkelt celle i den veldige og kompliserte arkivavdelingen. Omkring, over og under dem satt andre funksjonærsvermer og arbeidet med en ufattelig mangfoldighet av oppgaver. Det var veldige trykkerier med sine redaksjoner, sine typografiske eksperter og sine velutstyrte atelierer for forfalskning av fotografier. Det var avdelingen for fjernsynprogrammer med sine ingeniører, regissører og ensembler av skuespillere som var spesielt utvalgt på grunn av sin dyktighet til å etterligne stemmer. Det var arméene av kontorister, hvis oppgave simpelthen var å sette opp lister over bøker og tidsskrifter som skulle innkalles. Det var de enorme lagerrommene, hvor de korrigerte dokumentene ble oppbevart, og de hemmelige fyrene hvor de opprinnelige eksemplarene ble brent. Og et eller annet sted, helt anonymt, satt også de menn som ledet og samordnet det hele og trakk opp de linjer som gjorde det nødvendig at et bestemt bruddstykke av fortiden måtte oppbevares, et annet forfalskes og et tredje tilintetgjøres.