1984

Winston slo et nummer på fjernskjermen og bad om vedkommende nummere av Times, som gled ut av det pneumatiske røret noen minutter etter. De meldingene han hadde fått, angikk artikler eller nyheter som man av en eller annen grunn fant det nødvendig å endre, eller som det offisielle uttrykket lød, å rette. Av Times for syttende mars fremgikk det for eksempel at Store Bror i sin tale den foregående dag hadde forutsagt at fronten i Syd-India fortsatt ville være rolig, men at en eurasisk offensiv snart ville bli åpnet i Nord-Afrika. I virkeligheten hadde den eurasiske overkommando satt i gang sin offensiv i Syd-India og latt Nord-Afrika i ro. Derfor ble det nødvendig å omskrive en avsnitt av Store Brors tale slik at han kom til å forutsi det som virkelig hadde hendt. Videre hadde Times den nittende desember offentliggjort de offisielle overslag over produksjonen av de forskjellige slags forbruksvarer i fjerde kvartal av 1983, som også var det sjette kvartal i den niende treårsplanen. Dagens nummer av bladet inneholdt opplysninger om den virkelige produksjon, og det fremgikk av disse at overslagene i hvert eneste tilfelle var sinnssvake. Winstons oppgave var å rette de opprinnelige tall slik at de kom til å stemme overens med de senere. Hva den tredje meldingen angikk, så gjaldt den bare en ganske enkel feil som kunne rettes på et par minutter. Så sent som i februar var Overflodsministeriet kommet med et løfte — en «kategorisk garanti» var de offisielle ord — om at det ikke ville bli noen nedsettelse av sjokoladerasjonen i 1984. I virkeligheten skulle rasjonen, som Winston godt visste, nedsettes fra tredve gram til tyve fra neste uke av. Det eneste som trengtes, var å erstatte det opprinnelige løftet med et varsku om at det sannsynligvis ble nødvendig å redusere rasjonen en gang i april.

Så snart Winston hadde gjort seg ferdig med de tre oppgavene, festet han sine taleskrevne rettelser til vedkommende nummer av Times og stakk dem inn i det pneumatiske røret. Med en bevegelse som var så nær det ubevisste som i det hele tatt mulig, krøllet han så i hop de opprinnelige meldingene og de notater han selv hadde gjort og slapp dem i minnehullet for at flammene kunne fortære dem.

Det som skjedde i den usynlige labyrinten som de pneumatiske rørene førte til, visste han ikke i enkeltheter, men han hadde en viss anelse om det. Så snart alle de rettelser som var nødvendige i et spesielt nummer av Times var blitt samlet og redigert, ble nummeret trykt om igjen, det opprinnelige nummer tilintetgjort og det rettede anbragt i arkiver istedenfor det. Denne prosessen med stadige endringer ble ikke bare anvendt på aviser, men også på bøker, tidsskrifter, brosjyrer, plakater, flyveblad, filmer, lydopptak, tegninger og fotografier — på all slags litteratur eller dokumentasjon som muligens kunne ha noen politisk eller ideologisk betydning. Hver eneste dag, ja nesten hvert minutt på dagen ble fortiden ført à jour. På den måten kunne man bevise dokumentarisk at hver eneste forutsigelse som Partiet var kommet med, hadde vist seg riktig. Ikke en eneste nyhet eller meningsytring som stod i strid med øyeblikkets krav fikk heller lov til å bli stående på trykk. Hele historien var en palimpsest som ble renskrapet og så beskrevet igjen nøyaktig så ofte som det visste seg nødvendig. Når først dette var gjort, var det ikke i noe tilfelle mulig å føre bevis for at det var foretatt en forfalskning. Den største seksjon av arkivavdelingen — langt større enn den Winston arbeidet i — bestod rett og slett av folk med den oppgave å oppspore og innsamle alle eksemplarer av de bøker, aviser og andre dokumenter som var avlegs og derfor måtte ødelegges. Et nummer av Times kunne være omskrevet tolv ganger på grunn av endringer i de utenriks politiske forbindelser eller noen vrange profetier som Store Bror var kommet med, men i arkivet bar det fremdeles sin opprinelige dato, og det fantes ikke noe annet eksemplar som kunne motsi det. Bøker ble også kalt inn og omskrevet gang på gang, og ble så sendt ut igjen uten noen innrømmelse av at det var foretatt noen endringer. Selv de skrevne beskjeder som Winston fikk, og som han ufravikelig kvittet seg med så fort han var ferdig med dem, opplyste eller antydet aldri at det skulle foretas noe falskneri, de hentydet alltid til forglemmelser, feiltagelser, trykkfeil eller gale sitater, som det var nødvendig å beriktige i sannhetens interesse.