1984

Winston strøk nesen sin forsiktig med en binders. I avlukket på den andre siden satt kamerat Tillotson fremdeles og bøyde seg hemmelighetsfullt over taleskriveren. Et øyeblikk løftet han hodet, og på ny glimtet det fiendtlig i brillene. Winston lurte på om kamerat Tillotson drev på med det samme arbeidet som han selv. Det kunne godt tenkes. Et så innviklet og vanskelig arbeid ble aldri betrodd en enkelt mann, men hvis man på den annen side overlot det til en hel komité, ville det være det somme som en åpen innrømmelse av at det ble begått et falskneri. Sannsynligvis arbeidet nå opptil et dusin mennesker med å lage konkurrerende versjoner av det Store Bror i virkeligheten hadde sagt. Og snart ville en eller annen mesterlig hjerne i Det indre Parti velge den eller den versjonen, omredigere den og sette i gang den innviklede prosessen med henvisninger som trengtes, og så ville den utvalgte løgnen gå over til det permanente arkiv og bli til sannhet.

Winston visste ikke hvorfor Withers hadde falt i unåde. Kan hende skyldtes det korrupsjon eller udugelighet. Kan hende hadde Store Bror bare kvittet seg med en altfor populær underordnet. Kan hende hadde Withers eller en av hans nærmeste vært mistenkt for kjetterske tendenser. Eller kanskje — og det var det sannsynligste av alt — var det foregått simpelthen fordi utrenskninger og fordampninger var et nødvendig ledd i regjeringsmaskineriet. Det eneste virkelige nøkkel til gåten lå i ordene «henv upersoner», som tydet på at Withers alt var død. En kunne ikke alltid gå ut fra at dette var tilfellet når folk ble arrestert. Stundom ble de løslatt og fikk lov til å leve i frihet så lenge som et år eller to før de ble henrettet. En sjelden gang kunne en mann som man trodde var død for lenge siden opptre som gjenferd under en offentlig rettssak og dra hundrer av andre med seg ved sitt vitneprov, før han på ny forsvant og denne gang for alltid. Withers var imidlertid allerede en uperson. Han eksisterte ikke, han hadde aldri eksistert. Winston kom til det resultat at det ikke var nok bare å endre selve tendensen i Store Brors tale. Det var bedre å skrive den om, slik at den kom til å behandle et emne som ikke hadde noen forbindelse med det opprinnelige.

Han kunne snu talen om til den vanlige fordømmelsen av forrædere og tankeforbrytere, men det var litt for gjennomskuelig. På den annen side kunne han gjøre det altfor floket for arkivet hvis han diktet opp en seier ved fronten eller en overproduksjon innen rammen av den niende treårsplan. Det som trengtes, var et stykke ren fantasi. Med ett festet hans tanker seg ved et emne som var fikst og ferdig — bildet av en viss kamerat Ogilvy, som nylig hadde falt i slag under heroiske omstendigheter. Stundom viet Store Bror hele sin dagsordre til minnet om en eller annen beskjeden menig i Partiet, hvis liv og død ble fremholdt som et eksempel til etterfølgelse. I dag skulle han minnes kamerat Ogilvy. Sant nok fantes det ikke en slik person som kamerat Ogilvy, men noen få linjer på trykk og et par forfalskede fotografier ville snart skape liv i ham.

Winston tenkte seg om et øyeblikk, trakk så taleskriveren til seg og tok til å diktere i Store Brors nokså kjente stil, en stil som var militær og pedantisk på en og samme tid og lett å etterligne på grunn av knepet med å stille spørsmål og så straks besvare dem («Hvilken lærdom kan vi trekke av dette, kamerater? Jo, den lærdom som også er et av Ingsocs grunnleggende prinsipper, nemlig…» og så videre og så videre.)