1984

Hans spottende blikk vandret over Winstons ansikt. «Jeg kjenner deg,» syntes blikket å si. «Jeg gjennomskuer deg. Jeg vet så inderlig godt hvorfor du ikke så hengingen av de fangene.» På en intellektuell måte var Syme ondsinnet ortodoks. Med en avskyelig hoverende fryd kunne han snakke om helikopter-angrep mot fiendens landsbyer, tankeforbryternes rettssaker og tilståelser og henrettelsene i Kjærlighetsministeriets kjellere. Når en snakket med ham, gjaldt det i ikke liten grad å få ham bort fra disse emnene og om mulig innvikle ham i nytalens tekniske finesser, for her var han interessant og kunne uttale seg med autoritet. Winston snudde ansiktet litt til siden for å unngå de granskende svarte øynene.

— Det var en fin henging, sa Syme tankefullt. — Jeg tror det ødelegger hele forestillingen når de binder føttene på dem. Jeg liker å se dem sparke. Og fremfor alt når tungen til slutt stikker rett ut og er blå — ganske lyseblå. Det er den enkeltheten som tiltaler meg mest.

— Neste! skrek en proletar i hvitt forkle som stod der med sleven.

Winston og Syme skjøv tallerknene sine frem til risten. Den reglementerte lunsjen ble i en fart slengt på dem — et lite metallkrus med rødgrå ragu, en tykk skive brød, en terning ost, en kopp seierskaffe uten melk og en sakkarintablett.

— Det er et bord der borte, under fjernskjermen, sa Syme. — Kom, så tar vi med oss en gin på veien.

Ginen bli servert i hankeløse stentøyskopper. De bante seg vei gjennom det overfylte rommet og tømte brettene sine på bordets metallplate. I det ene hjørnet av den hadde en tidligere gjest etterlatt en dam av ragu, noe ekkelt flytende søl som så ut som oppkast. Winston tok ginkoppen, ventet en øyeblikk for å samle mot og svelgjet så fluidumet som smakte av olje. Da han hadde tørket tårene av øynene, oppdaget han med ett at han var sulten. Han tok til å legge i seg skjeer av raguen, hvis vassenhet ble opplivet av terninger av noe svampet lyserødt stoff som trolig var et eller annet kjøttpreparat. Ingen av dem sa et ord før de hadde renskrapet tallerknene. Ved bordet til venstre for Winston og litt bank ham var det noen som snakket fort og uten stans, et irriterende skravl som nesten lød som snadringen av en and og som skar tvers gjennom hele støyen i rommet.

— Hvordan går det med ordboken? spurte Winston med høy røst for å overdøve skravlet.

— Langsomt, sa Syme. — Jeg holder på med adjektivene. Det er svinaktig interessant.

Han hadde øyeblikkelig kviknet til da ordboken ble nevnt. Han skjøv tallerkenen til side, tok brødskiven i den ene av sine fine hender og osten i den andre, og bøyde seg så over bordet for å kunne snakke uten å behøve å skrike.

— Ellevte utgave er den endelige utgaven, sa han. — Vi holder nå på å få endelig form på språket — den formen det skal ha når ingen lenger snakker noe annet enn det. Når vi er ferdige med det, må folk som du og andre lære det om igjen. Du tror vel at hovedoppgaven vår er å finne opp nye ord? Langtfra. Vi utrydder ord — i snesevis, i hundretall hver eneste dag. Vi skjærer inn til benet i språket. Ellevte utgave kommer ikke til å inneholde et eneste ord som blir avlegs før år 2050.

Han gnagde sultent på brødet og svelgjet et par munnfuller av det, og så fortsatte han å snakke med en pedants lidenskap. Det tynne mørke ansiktet hadde fått liv, øynene hadde mistet sitt spotske uttrykk og var blitt nesten drømmende.

— Det er noe skjønt ved dette å ødelegge ord. Det store svinnet omfatter naturligvis verber og adjektiver, men det fins hundrer av substantiver som en også kan kvitte seg med. Ikke bare synonymer, men også ord med motsatt betydning. Hvilken berettigelse har til syvende og sist et ord som bare betyr det motsatte av et annet ord? Et ord inneholder i seg selv sin motsetning. Ta «god» for eksempel. Når du har et ord som «god», hva bruk har du da for et ord som «dårlig»? «Ugod» gjør akkurat samme nytten — ja, det er bedre, fordi det er den eksakte motsetning, mens det andre ikke er det. Eller hvis du behøver en sterkere form av «god» — er det da noen mening i å ha hele rekken av ubestemte unyttige ord som «utmerket» og «strålende» og alle de andre? «Plussgod» dekker meningen, eller «dobbeltplussgod», om du trenger noe enda sterkere. Naturligvis bruker vi alt disse formene, men i den endelige utformningen av nytale vil det ikke eksistere noe annet. Til slutt vil hele begrepet godhet og sletthet bli dekket av bare seks ord — ja, i virkeligheten ett ord. Ser du ikke skjønnheten ved dette, Winston? Opprinnelig var det naturligvis Store Brors idé, la han til, som ved nærmere ettertanke.

Et slags matt tilløp til iver gled over Winstons ansikt da Store Bror ble nevnt. Likevel oppdaget Syme øyeblikkelig en vis mangel på begeistring.