1984

Det var noe i tonen hans som syntes å føye til: «Den fordømte tosken.» Parsons, Winstons nabo i Seiersgården, holdt virkelig på å brøyte seg vei gjennom rommet — en trillrund middels stor mann med lyst hår og et fjes som en frosk. Han var bare fem og tredve år, men hadde alt anlagt seg folder av fett på halsen og rundt livet, hans rørsler var imidlertid kvikke og gutteaktige. Hele mannen virket som en liten gutt som plutselig var blitt stor, og dette inntrykket var så sterkt at selv om han gikk i den reglementerte overall, var det nesten umulig ikke å tenke seg ham kledd i Spionenes blå knebukser, grå skjorte og røde halstørkle. Når en forstilte seg ham i tankene, så en alltid et bilde av knær med smilehuller i og ermer som var brettet opp over tykke små underarmer. I virkeligheten vendte også Parsons alltid tilbake til knebuksene når en fellesutflukt eller annen fysisk aktivitet gav ham et påskudd til det. Han hilste dem begge med et muntert «Hallo, hallo!» og satte seg ved bordet mens han gav fra seg en intens lukt av svette. Det var svettperler over hele det røde ansiktet hans. Hans evne til å svette var helt utrolig. I gruppesentret kunne en alltid vite når han hadde spilt bordtennis, for da var håndtaket på racketen drivende vått. Syme hadde tatt frem en bit papir med en lang rekke ord på og studerte det med en blekkblyant mellom fingrene.

— Se på ham, han arbeider til og med i lunsjpausen, sa Parsons og gjorde et kast med hodet i retning av Syme.

— Energi, hva? Hva er det du driver med der, gammel’n? Litt for høytliggende for meg, skulle jeg tro. Smith, gamle venn, jeg må fortelle deg hvorfor jeg er på jakt etter deg. Det er den sub’en du glemte å gi meg.

— Hva for en sub? sa Winston og begynte automatisk å lete etter pengene sine. Omtrent en fjerdedel av ens lønn måtte legges til side til frivillige subskripsjoner, og de var så tallrike at det var vanskelig å holde tritt med dem.

— Til Hat-uken. Husfondet, vet du. Jeg er kasserer for vår gård. Vi går inn for det av alle krefter — skal sette alle tiders rekord. Jeg kan si deg at det blir ikke min feil hvis ikke den gamle Seiersgården får det flotteste flaggutstyr i hele gata. Du lovte meg to dollars.

Winston fisket opp to krøllete og skitne sedler og gav ham dem. Parsons førte inn beløpet i en liten notisbok, med den ulærde manns tydelige og nett håndskrift.

— Fra det ene til det annet, gamle venn, sa han. — Jeg hører at den lille røveren min brukte spretterten på deg i går. Jeg gav ham en ordentlig omgang for det. Jeg sa faktisk at jeg ville ta fra ham spretterten hvis han gjorde det mer.

— Jeg tror han var litt oppskaket fordi han ikke fikk se henrettelsene, sa Winston.

— Å ja — hva var det jeg skulle si — det viser den rette ånd, hva? Fulle av faen er begge de små bandittene, men snakk om å være skarpskodd! Det eneste de tenker på, er Spionene, og så krigen, naturligvis. Vet du hva den vesle jenta mi gjorde siste lørdag, da troppen hennes var på utmarsj på Berkhamstead-veien? Hun fikk to andre jenter med seg, snek seg vekk fra de andre og brukte hele ettermidda’n til å følge en mystisk mann. De hang i hælene på ham i to timer, tvers gjennom skauen, og da de så kom frem til Amersham, overleverte de ham til patruljen.

— Hvorfor gjorde de det? sa Winston litt forferdet. Parsons fortsatte triumferende:

— Ungen var viss på at han var en slags fiendtlig agent — han kunne være sloppet ned i fallskjerm, for eksempel. Men nå kommer jeg til poenget, gamle venn. Hva tror du det var som først vakte mistanken hennes? Jo, hun la merke til at han hadde noen rare sko — hun sa at hun aldri før hadde sett noen bruke slike sko. Derfor var det en sjanse for at han var utlending. Ganske smart av en unge på syv år, hva?

— Hvordan gikk det med mannen? sa Winston.

— Nei, det vet jeg naturligvis ikke. Men det skulle slett ikke forbause meg om… Parsons lot som han tok slikte med et gevær og smekket med tungen for å markere skuddet.

— Fint, sa Syme åndsfraværende, uten å se opp fra sin papirstrimmel.

— Selvsagt kan vi ikke ta noen sjanser, medgav Winston pliktskyldigst.

— Jeg skulle mene det. Vi er jo i krig, sa Parsons.

Likesom for å bekrefte dette lød et hornsignal fra fjernskjermen rett over hodene på dem. Denne gang gjaldt det imidlertid ikke kunngjøringen av en ny seier, men bare en melding fra Overflodsministeriet.

— Kamerater! skrek en ivrig ungdommelig stemme. — Hallo, kamerater! Vi har strålende nyheter til dere. Vi har vunnet produksjonsslaget! I dette øyeblikk foreligger oppgavene over produksjonen av alle slags forbruksvarer, og de viser at levestandarden er øket med ikke mindre enn tyve prosent i det siste år. I morges var det spontante gledesdemonstrasjoner over hele Oceania — arbeiderne marsjerte ut av fabrikker og kontorer og toget gjennom gatene med faner som gav uttrykk for deres takknemlighet mot Store Bror for det nye, lykkelige livet som hans kloke ledelse har skjenket oss. Her en noen av de nye oppgavene. Matvarer…