1984

Frasen «vårt nye, lykkelige liv» ble gjentatt flere ganger. I det siste hadde den vært et av Overflodsministeriets yndlingsuttrykk. Parsons’ oppmerksomhet var blitt fanget av hornsignalet, og nå satt han og hørte på med tanketom høytidelighet, en slags oppbyggelig kjedsomhet. Han kunne ikke følge med i tallene, men han visste at de på en eller annen måte gav grunn til tilfredshet. Han hadde funnet frem en svær, skitten snadde som alt var halvfull av brent tobakk. Når tobakksrasjonen bare var hundre gram om uken, hadde en sjelden råd til å fylle pipen helt. Winston røkte en seierssigarett som han omhyggelig holdt vannrett. Den nye rasjonen begynte ikke før i morgen, og han hadde bare fire sigaretter igjen. I øyeblikket hadde han lukket ørene for de fjernere lyder og hørte bare på det sprøytet som kom ut av fjernskjermen. Det lot til at det endog hadde vært demonstrasjoner for å takke Store Bror for at sjokoladerasjonen var øket til tyve gram om uken. Men så sent som i går, tenkte han, var det blitt kunngjort at rasjonen skulle nedsettes til tyve gram om uken. Var det mulig at folk slukte dette etter bare fire og tyve timers forløp? Jo da, de slukte det. Parsons slukte det rått, med dyrisk stupiditet. Den øyeløse skapningen ved det andre bordet slukte det fanatisk, lidenskapelig, med et brennende ønske om å oppspore, angi og fordampe enhver som slo på at rasjonen hadde vært tredve gram i siste uke. Syme også — på en mer komplisert måte, som innebar dobbelttenkning slukte Syme det også. Var da han selv den eneste som fremdeles hadde noen hukommelse?

Fjernskjermen fortsatte med å spy ut eventyrstatistikk. Jevnført med forrige år var det mer mat, mer klær, flere hus, mer innbo, flere gryter, mer brensel, flere skip, flere helikoptere, flere bøker og flere småbarn — mer av alt unntatt sykdom, forbrytelse og sinssyke. For hvert år, hvert minutt som gikk, gikk alle og alt oppover med susende fart. Liksom tidligere Syme hadde nå også Winston tatt skjeen og satt og streket i den fargeløse sausen som sivet ut over bordet, han laget et mønster av en lang flom av den. Bittert grublet han over tilværelsens materielle side. Hadde det alltid vært som nå? Hadde maten alltid smakt som nå? Han så seg rundt i kantinen. Et lavloftet overfylt rom med vegger som var grimet av berøringen av talløse menneskekropper, bulkede metallbord og stoler som var satt så tett sammen at en skubbet bort i andre med albuene, krøkete skjeer, skjeve tallerkener, simple hvite kopper, fettet overalt, skitt i alle sprekkene, og en sur og sammensatt lukt av dårlig gin, dårlig kaffe, vond ragu og skitne klær. I maven og i huden kjente en alltid en slags protest, en følelse av at en var snytt for noe som en hadde rett til. Sant nok hadde han ingen minner om noe som var særlig forskjellig fra dette. I hele den tid han kunne huske nøyaktig, hadde det aldri vært nok å spise, en hadde aldri hatt sokker eller undertøy som ikke var hullet, møblene hadde alltid vært nedslitt og skrøpelige, rommene for dårlig oppvarmet, undergrunnsbanene overfylt, husene hadde stått for nedfall, brødet hadde vært svart, teen en sjeldenhet, kaffen hadde smakt av møkk, sigarettene hadde vært for få — ingenting hadde vært billig og rikelig med unntagelse av syntetisk gin. Og selv om det naturligvis føltes verre og verre ettersom en ble eldre, så var det vel et tegn på at dette ikke var tingenes naturlige tilstand når en ble syk om hjertet av all mangelen på hygge og av skitten og nøden, av de endeløse vintrene, de sure sokkene, heisene som aldri gikk, det kalde vannet, den kornete såpen, sigarettene som falt i stykker og maten med dens selsomme vonde smak? Hvordan kunne en føle dette uutholdelig, om en ikke hadde en slags nedarvet hukommelse om at tingene en gang hadde vært annerledes?

På ny så han seg rundt i kantinen. Nesten alle var stygge, og de ville ha vært det selv om de ikke hadde vært kledd i de ensartede blå overalls. I den borteste ende av rommet satt en liten underlig mann alene ved et bord, han så ut som en tordivel. Han drakk en kopp kaffe, og de små øynene hans kastet mistenksomme blikk snart hit og snart dit. Bare man ikke så seg rundt, ville det være lett, tenkte Winston, å innbille seg at den mennesketype Partiet hadde oppstilt som idealet — høyvoksne muskelsterke unggutter og fullbarmede unge kvinner, blonde, solbrente mennesker, fulle av livskraft og sorgløse — virkelig fantes og til og med var den dominerende type. Så vidt han kunne dømme, bestod flertallet av befolkningen i Luftområde Ett i virkeligheten av små, mørke mennesker som var dårlig utrustet fra naturens side. Det var rart å tenke på hvordan denne bille-typen myldret i ministeriene: små tykke karer som meget tidlig hadde lagt på seg, med korte ben, kvikke, trippende bevegelser og fete uransakelige ansikter med små griseøyne. Det var denne typen som lot til å trives best under Partiets styre.