1984

Partiets mål var ikke bare å hindre menn og kvinner i å slutte troskapsbånd som det kanskje ikke maktet å kontrollere. Dets virkelige, men usagte mål var å fjerne all glede ved selve samleiet. Fienden var ikke så meget kjærligheten som erotikken; både i ekteskapet og utenfor. Alle ekteskap mellom medlemmer av Partiet måtte godkjennes av en særskilt komité, og selv om prinsippet aldri ble tydelig fastslått, ble samtykke alltid nektet når vedkommende par gav inntrykk av å føle seg fysisk tiltrukket av hverandre. Det eneste anerkjente formål med ekteskapet var å avle barn som kunne tjene Partiet. Kjønnslig omgang skulle betraktes som en motbydelig og underordnet akt, akkurat som å ta et klystér. Dette ble aldri sagt med rene ord, men på en indirekte måte ble det innprentet alle partimedlemmer fra barndommen av. Det fantes til og med organisasjoner, som Ungdommens antikjønnsfylkning, som slo til lyd for hel avholdenhet for begge kjønn. Alle barn skulle avles ved kunstig befruktning (kunstbef het det i nytale) og oppdras i offentlige institusjoner. Winston var klar over at dette slett ikke var alvorlig ment, men på sett og vis var det i samklang med Partiets almene ideologi. Partiet forsøkte å drepe kjønnsinstinktet eller, hvis det ikke lot seg drepe, å forvrenge det og skitne det til. Han visste ikke grunnen til dette, men det forekom ham naturlig at det var slik. Og for så vidt det angikk kvinnene, hadde Partiets anstrengelser i høy grad vært vellykket.

På ny måtte han tenke på Katharine. Det var vel ni-ti — nei, nesten elleve år siden de hadde skiltes. Underlig hvor sjelden han tenkte på henne. I mange dager på rad kunne han glemme at han noen gang hadde vært gift. De hadde bare levd sammen i omkring femten måneder. Partiet tillot ikke skilsmisser, men oppmuntret nærmest til separasjon i de tilfele hvor det ikke var noen barn.

Katharine var en høy, lyshåret pike, meget rank med vakre bevegelser. Hun hadde et djervt ørneansikt, et ansikt som en kunne ha kalt fornemt, hvis en ikke hadde oppdaget at det nesten ikke var noe bak det. Meget tidlig i ekteskapet var han blitt klar over — det skyldtes kanskje bare at han kjente henne mer intimt enn han kjente folk flest — at hun uten sammenligning var det mest tåpelige, vulgære og tomme menneske han noen gang hadde møtt. I hodet hadde hun ikke en eneste tanke som ikke var et slagord, og det var ikke den åndssvakhet, ikke en eneste en, som hun ikke kunne sluke når hun fikk den fra Partiet. «Den menneskelige høyttaler» kalte han henne i sitt stille sinn. Likevel kunne han ha holdt ut samlivet med henne, hvis det ikke hadde vært for en eneste ting — kjønnet.

Så snart han tok i henne, var det som hun stivnet til og krympet seg. Å favne henne var det samme som å favne et leddet trebilde. Og det rare var, at selv når hun klamret ham til seg, hadde han følelsen av at hun samtidig skjøv ham fra seg av alle krefter. Det var de stive musklene hennes som gav ham det inntrykket. Hun kunne ligge med lukkede øyne, hun verken gjorde motstand eller samarbeidet, hun rett og slett fant seg i det. Det var ubeskrivelig sjenerende, og smått om senn ble det forferdelig. Men selv da kunne han ha holdt ut å leve med henne, hvis de kunne ha blitt enige om å leve i sølibat. Pussig nok var det Katharine som nektet dette. De måtte lage et barn om de kunne, sa hun. Følgelig fortsatte forestillingen, nokså regelmessig en gang om uken, unntatt når det var umulig å gjøre det. Hun pleide til og med å minne ham på det om morgenen, som om det var noe som absolutt måtte utføres samme kveld og som de ikke måtte glemme. Hun hadde to navn på det. Det ene var «å lage et barn», det andre «vår plikt overfor Partiet» (jo da, hun hadde faktisk brukt det uttrykket). Det varte ikke lenge før han fikk en følelse av direkte redsel når den bestemte dagen kom. Men heldigvis ble det ikke noe barn, og til slutt gikk hun med på å oppgi forsøkene. Kort etter skiltes de.

Winston sukket stille. Han grep pennen igjen og skrev:

Hun hev seg på sengen, og øyeblikkelig drog jeg opp skjørtet hennes, uten noen innledning, på den simpleste og styggeste måten som kan tenkes. Jeg…