1984

Han så seg selv stå der i det dimme lampelyset, med lukten av veggedyr og billig parfyme i neseborene, og med hjertet fylt av en følelse av nederlag og avsky som selv i dette øyeblikk var blandet med tanken på Katharines hvite kropp, stivfrossen for alltid av Partiets hypnotiske makt. Hvorfor måtte det alltid være sånn? Hvorfor kunne han ikke ha sin egen kvinne istedenfor disse skitne affærene med tre års mellomrom? Men en virkelig kjærlighetshistorie var noe nesten utenkelig. Kvinnene i Partiet var alle like. Kyskhet var like inngrodd hos dem som lojalitet mot Partiet. Ved en tidlig og omhyggelig tilvenning, ved sport og kaldt vann, ved det sprøytet som de ble fylt med på skolen og i Spionene og Ungdomsfylkingen, ved foredrag, parader, sanger, slagord og militærmusikk, hadde man drevet den naturlige følelsen ut av dem. Hans fornuft sa ham at det måtte finnes unntagelser, men hans hjerte trodde det ikke. Alle var de uimottagelige, slik som Partiet hadde villet at de skulle bli. Og det han ønsket enda sterkere enn å bli elsket, var å kunne bryte ned denne dydsmuren, selv om bare en eneste gang i hele sitt liv. En vellykket utført kjønnsakt var opprør. Attrå var tankeforbrytelse. Selv om han kunne ha vekket Katharine, ville det ha vært som en forførelse, enda hun var hans kone.

Men han måtte se å bli ferdig med resten av historien. Han skrev:

Jeg skrudde opp lampen. Da jeg fikk se henne i lyset…

Etter mørket hadde det svake lys av petroleumslampen virket meget sterkt. For første gang kunne han se henne ordentlig. Han hadde tatt et skritt mot henne, men så stanset han, full av brynde og redsel. Han var seg smertelig bevisst den risiko han hadde tatt da han fulgte henne hit. Det var godt tenkelig at patruljen kunne knipe ham når han gikk, de kunne for den saks skyld stå og lure utenfor døren i dette øyeblikk. Men hvis han nå gikk uten engang å ha gjort det han var kommet hit for -!

Han måtte skrive det ned, han måtte tilstå det. Det han plutselig hadde oppdaget i lampelyset, var at kvinnen var gammel. Sminken var smurt så tykt på ansiktet hennes at det kunne sprekke som en pappmaske. Det var hvite stenk i håret hennes, men den virkelig uhyggelige detaljen var at munnen hadde åpnet seg litt og avslørt bare et svart tomt gap. Hun hadde ikke en eneste tann igjen.

Han skrev fort og med stygg håndskrift:

Da jeg fikk se henne i lyset, var hun en ganske gammel kvinne, femti år minst. Men jeg gikk på og gjorde det likevel.

På ny presset han fingrene mot øyelokkene. Endelig hadde han fått skrevet det, men det gjorde ingen forskjell. Legemidlet hadde ikke virket. Lysten til å skrike sjofle ord med hans lungers fulle kraft var så sterk som aldri før.

VII

Hvis det er noe håp, skrev Winston, så ligger det hos proletarene.

Hvis det var noe håp, måtte det ligge hos proletarene, fordi bare de, disse myldrende, foraktede masser som utgjorde 85 prosent av Oceanias befolkning, kunne utvikle den kraft som trengtes til å ødelegge Partiet. Partiet kunne ikke bli styrtet innenfra. Dets fiender — hvis det da hadde noen fiender — hadde ingen muligheter for å komme sammen, ikke en gang for å dra kjensel på hverandre. Selv om det legendariske Brorskapet eksisterte, som det kanskje gjorde, var det utenkelig at dets medlemmer noen gang kunne samles i større antall enn to eller tre. Opprør betydde et uttrykk i øynene, et bestemt tonefall, i det høyeste et ord som ble hvisket nå og da. Men hvis proletarene bare kunne bli seg sin egen styrke bevisst, behøvde de ikke å konspirere. Da kunne de bare reise seg og ryste seg, som en hest skaker av seg fluer. Bare de ville, kunne de sprenge Partiet i filler i morgen den dag. Før eller siden måtte de da sikkert gjøre det? Og likevel…