1984

Han husket at han en gang hadde gått gjennom en overfylt gate, da han plutselig hørte et voldsomt skrål av hundrer av stemmer — kvinnestemmer — fra en sidegate ikke langt unna. Det var et høyt og forferdelig skrik av vrede og fortvilelse, et sterkt gjennomtrengende «Å-å-å-å!» som runget som gjenlyden av en klokke. Hjertet hadde hoppet i ham. Nå her det begynt! tenkte han. Et oppløp! Proletarene går omsider til opprør! Men da han kom frem til stedet, så han bare en flokk på to-tre hundre kvinner som stimlet sammen rundt torgboder med ansikter så tragiske som om de hadde vært dødsdømte passasjerer på et synkende skip. I samme øyeblikk stilnet den almene fortvilelsen av til en mengde individuelle tretter. Det lot til at det hadde vært blikk-kasseroller til salts i en av bodene. Det var dårlige, usolide saker, men all slags kjøkkentøy var alltid vanskelig å få tak i. Nå var beholdningen helt uventet blitt tømt. De heldige kvinnene ble skubbet og klemt av de andre mens de prøvde å komme seg vekk med kasserollene, og en masse mindre heldige stod og skrek rundt boden og beskyldte innehaveren for å være partisk og for å ha flere kasseroller på lager et sted. Så begynte hylene igjen. To tykke kvinnfolk, den ene med løsnet hår, hadde slått kloen i den samme kasserollen, og begge forsøkte å rive den fra motparten. Et øyeblikk stod de og halte på hver sin side, og så gikk håndtaket av. Winston så på dem med avsky. Og likevel, hvilken nesten skrekkinnjagende styrke hadde ikke et øyeblikk gitt seg uttrykk i dette skriket fra noen hundre kvinnestruper! Hva kom det av at de aldri kunne skrike like høyt om et eller annet som virkelig betydde noe?

Han skrev:

Før de er blitt bevisste mennesker vil de aldri gjøre opprør, og først når de har gjort opprør kan de bli bevisste mennesker.

Dette kunne nesten ha vært en avskrift fra en av Partiets lærebøker, tenkte han. Partiet hevdet naturligvis at det hadde befridd proletariatet fra trelldom. Før Revolusjonen var det blitt forferdelig undertrykt av kapitalistene, det var blitt sultet ut og pisket, kvinner var blitt tvunget till å arbeide i kullgruvene (faktisk arbeidet det fremdeles kvinner i kullgruvene), og barn var blitt solgt til fabrikkene i seksårsalderen. Men samtidig lærte Partiet, tro mot dobbelttenkningens prinsipper, at proletarene av naturen var mindreverdige individer som måtte holdes underkuet som dyr ved hjelp av noen få enkle forholdsregler. Sant å si visste man meget lite om proletarene. Det var heller ikke nødvendig å vite meget. Så lenge de fortsatte å arbeide og formere seg, hadde deres virksomhet ellers liten betydning. De var blitt overlatt til seg selv, som fe som var sloppet løs på Argentinas sletter, og hadde vendt tilbake til en livsform som synes å være naturlig for dem, som var noe de hadde arvet fra forfedrene. De ble født og de vokste opp i rennesteinen, de begynte å arbeide når de var tolv år, de gjennomgikk en kort blomstringsperiode av skjønnhet og kjønnsdrift, de giftet seg tyve år gamle, de var middelaldrende når de var tredve, og de fleste av dem døde når de var seksti. Tungt kroppsarbeid, omsorgen for hjem og barn, småtretter med naboene, film, fotball, øl og fremfor alt hasardspill, fylte hele deres åndelige horisont. Det var ikke vanskelig å holde dem i age. Noen få av Tankepolitiets agenter beveget seg stadig blant dem, spredte falske rykter og plukket ut og likviderte de få individer som man mente kunne bli farlige, men det ble ikke gjort noe forsøk på å lære dem Partiets ideologi. Det var ikke ønskelig at proletariatet fikk sterke politiske følelser. Det eneste som forlangtes av det, var en primitiv patriotisme, som man kunne appellere til hver gang det var nødvendig å få det til å godta lengre arbeidstid eller mindre rasjoner. Og selv nær proletarene ble misnøyd, som de stundom gjorde, førte denne misnøyen ingensteds, fordi de manglet almene idéer og derfor bare kunne konsentrere den om spesielle småtterier. De større onder unngikk uten unntagelse deres oppmerksomhet. Det store flertall av dem hadde ikke en gang fjernskjermer hjemme hos seg. Selv det sivile politi blandet seg lite med dem. Det var en veldig kriminalitet i London, en hel underverden av tyver, banditter, horer, rusgifthandlere og svindlere av alle slag, men da det hele foregikk blant proletariatet selv, betydde det ingenting. I alle spørsmål som angikk moralen fikk det lov til å følge sine forfedres regler. Partiet påtvang det ikke sin seksuelle puritanisme. Promiskuiteten fortsatte ustraffet, proletarene kunne også skille seg. Selv religionsutøvelse ville ha blitt tillatt, om proletarene hadde vist noe tegn på at de trengte eller ønsket det. De var for lave til å bli mistenkt. Som Partiets lagord lød: «Proletarer og dyr er frie.»