1984

En tid etter deres løslatelse hadde Winston virkelig sett dem alle tre i Kastanje-kaféen. Han husket hvor betatt og skrekkslagen han hadde vært da han forsiktig skottet på dem. De var langt eldre menn enn han selv, fossiler fra den gamle verden, nesten de siste store som var tilbake fra Partiets tidlige heltetid. En svak glorie fra undergrunnskampen og borgerkrigen hang fremdeles over dem. Og på tross av at kjensgjerninger og data hadde begynt å bli utvisket alt på den tiden, hadde han en kjensle av å ha hørt navnene deres mange år før han første gang hørte Store Brors. Men nå var også de utenfor loven, fiender, urørlige, med absolutt sikkerhet dømt til utslettelse om et år eller to. Ingen som hadde falt i klørne på Tankepolitiet unngikk før eller siden sin skjebne. De var lik som bare ventet på å bli ført tilbake til graven.

Det satt ingen ved noen av bordene nærmest dem. Det var ikke klokt å bli sett selv i nærheten av folk som disse. De satt der tause med sine glass med gin, krydret med nellik, som var stedets spesialitet. Av de tre var det Rutherford som hadde gjort sterkest inntrykk på Winston. Rutherford hadde en gang vært en berømt karikaturtegner, hvis brutale tegninger hadde bidratt til å egge opp folkestemninger før og under Revolusjonen. Selv nå kunne en med lange mellomrom se en tegning av ham i Times. Men de var bare imitasjoner av hans tidligere manér og underlig livløse og lite overbevisende. Alltid tygget han drøv på de gamle emnene — slumkvarterer, sultende barn, gatekamper, kapitalister i flosshatter (selv på barrikadene lot det til at kapitalistene fremdeles holdt på sine flosshatter) — det hele var et endeløst, håpløst forsøk på å komme tilbake til fortiden. Han var et monstrum av en mann, med en mán av grått, fetter hår, et poset og rynket ansikt og tykke negerlepper. En gang måtte han ha vært umåtelig sterk, men nå var den svære kroppen hans slapp og hengende, den hellet og bugnet og falt likesom i stykker i alle retninger. Det var som han gikk i oppløsning rett for øynene på en, som et fjell som smuldrer opp.

Det var det ensomme tidspunkt klokken femten. Winston kunne ikke lenger huske hva det var som hadde fått ham til å besøke kaféen på en slik tid. Stedet var nesten tomt. Noe skramlemusikk sivet ut av fjernskjermene. De tre menn satt nesten urørlige i sin krok, de sa ikke et ord til hverandre. Uten at de hadde bestilt det, kom kelneren med nye glass gin. Det var et sjakkbrett med oppstilte brikker på bordet ved siden av dem, men de spilte ikke. Og så hendte det noe med fjernskjermene, noe som varte kanskje et halvt minutt. Den melodien som spiltes ble plutselig en annen, og selve tonen endret seg også. Det kom noe nytt i den — men noe som var vanskelig å beskrive. Det var en egen sprukken, skrattende, skjærende tone, i tanken kalte Winston det en gul tone. Og så sang en stemme fra fjernskjermen:

Under det brede kastanjetre
solgte jeg deg, og du solgte meg.
Der ligger de, og der ligger vi
under kastanjen som stod på vår vei.

Ingen av de tre rørte seg. Men da Winston på ny tittet på Rutherfords herjede ansikt, så han at øynene hans var fulle av tårer. Og for første gang la han merke til med et indre gys — enda han ikke visste hva han gyste over — at både Aaronson og Rutherford hadde knekkede neseben.

Kort etter ble de alle tre arrestert igjen. Det viste seg at de hadde innlatt seg på nye sammensvergelser fra det selvsamme øyeblikk de var blitt løslatt. Under den andre rettssaken tilstod de alle sine gamle forbrytelser om igjen og en hel serie av nye. De ble henrettet, og deres skjebne foreviget i partihistoriene som en advarsel til etterslekten. Omkring fem år senere, i 1973, holdt Winston på å rulle opp en bunt dokumenter som nettopp hadde drattet ut av det pneumatiske røret og ned på bordet hans. Han oppdaget da en bit papir som tydeligvis var blitt stukket inn mellom de andre og så glemt. I samme øyeblikk han glattet de ut, gikk det opp for ham hvor viktig det var. Det var en halvside som var revet ut av Times for omkring ti år siden — øverste halvdel av en side, slik at han kunne lese datoen — og den viste et fotografi av de delegerte tilet eller annet partimøte i New York. Midt i gruppen stod Jones, Aaron og Rutherford på en iøynefallende plass. Det var uråd å ta feil, og i hvert fall stod navnene deres i underskriften under bildet.

Poenget var at under begge rettssakene hadde alle tre tilstått at de på det tidspunkt hadde oppholdt seg på eurasisk område. Fra en hemmelig flyplass i Canada hadde de fløyet til et møte et steds i Sibir, og der konferert med medlemmer av Eurasias generalstab og forrådt viktige militære hemmeligheter til dem. Datoen hadde festet seg i Winstons erindring, fordi det tilfeldigvis var St. Hansdag, men hele historien måtte være på trykk på talløse andre steder. Det var bare én mulig konklusjon: tilståelsene var løgn.