1984

Partiet sa at han skulle forkaste sine øynes og ørers bevisligheter. Det var dets endelige og viktigste ordre. Hjertet sank i ham da han tenkte på den umåtelige makt han stod overfor, på hvor lett enhver av Partiets intellektuelle kunne slå ham i debatten, på de subtile argumenter som han ikke klarte å forstå og langt mindre å svare på. Og likevel hadde han rett! De hadde urett, og han hadde rett. Det soleklare, det tåpelige og det sanne måtte forsvares. Selvsagte sannheter er sanne, hold på det! Den materielle verden eksisterer, dens lover forandrer seg ikke. Stein er hard, vann er vått, tin som ikke blir støttet opp faller mot jordens sentrum. Med en følelse av at han talte til O’Brien og at han samtidig formulerte et viktig aksiom, skrev han:

Frihet er friheten til å si at to og to er fire. Hvis en kan det, følger all det andre av seg selv.

VIII

Fra et sted lengst borte i smuget kom lukten av nybrent kaffe — ordentlig kaffe, ikke Seierskaffe — sivende ut i gaten. Winston stoppet ufrivillig. I kanskje to sekunder var han tilbake i sin barndoms halvglemte verden. Så smelte en dør, og lukten ble kuttet av like brått som den hadde vært en lyd.

Han hadde vandret flere kilometer over fortauene, og det hamret i leggesåret hans. Dette var den andre gangen på tre uker han hadde skulket en kveld i gruppesentret: en dumdristig handling, for en kunne være viss på at ens besøk i sentret ble omhyggelig notert. Prinsipielt hadde partimedlemmer ingen fritid, de var aldri alene, unntatt i sengen. Meningen var at når en ikke arbeidet, spiste eller sov, skulle en ta del i en eller annen form for fellesrekreasjon — å bedrive noe som røpet smak for ensomhet, selv å gå en tur alene, var det alltid en viss fare ved. Det var et eget ord for det i nytale: egenliv ble det kalt, og det betydde individualisme og eksentrisitet. Men da han kom ut fra ministeriet denne kvelden, hadde den duftende aprilluften fristet ham. Himmelen hadde en varmere blåfarve enn han hadde sett i år, og med ett hadde den lange, støyende kvelden i sentret, de trettende og oppslitende lekene, forelesningene og det knirkende kameraderiet som ble smurt med gin, forekommet ham helt uutholdelig. En impuls hadde fått ham til å snu ryggen til bussholdeplassen og vandre inn i Londons labyrint, først sydover, så østover og så endelig nordover, han gikk seg vill i ukjente gater og vørte knapt i hvilken retning han gikk.

«Hvis det er noe håp, ligger det hos proletarene,» hadde han skrevet i dagboken. Ordene vendte stadig tilbake i hans tanker, som en formulering av en mystisk sannhet og samtidig en påtagelig meningsløshet. Han befant seg etsteds i den uryddige, brunfarvede slummen slummen nord og øst for det som en gang hadde vært St. Pancras-stasjonen. Han spaserte gjennom en kuppelsteinslagt gate mellom små to-etasjes hus med forfalne gatedører som førte rett ut på fortauet og som på en underlig måte minnet om rottehull. Her og der mellom gatesteinene var det sølepytter av skittent vann. Inn og ut av de mørke gatedørene og nedover de trange smugene som grenet seg ut på begge sider myldret det av mennesker i en utrolig mengde — piker i full blomst med grovt malte lepper og unggutter som drev jakt på jentene, og oppsvulmede vaggende kvinnfolk som viste en hvordan pikene ville bli om ti år, og gamle, krøkede mennesker som tasset plattføtt avsted, og fillete, barføtte unger som lekte i sølepyttene og så spredte seg når mødrene deres skrek sinna til dem. Omtrent fjerdedelen av vinduene i gaten var knust og dekket av papp-plater. De fleste menneskene brydde seg ingenting om Winston, noen så forsiktig og nyfikent på ham. Utenfor en dør stod to enorme kvinner med røde armer foldet over forklærne og pratet sammen. Winston hørte bruddstykker av konversasjonen da han nærmet seg.

— Ja, sa jeg til henner, det er vel og bra alt sammen, sa jeg. Men hadde du vært met, ville du ha gjort akkerat det samme. Det er så lett å krittisere, sa jeg, men du har’ke de samme probblemene som jeg.

— Der sa du det, svarte den andre. — Det er akkerat sånn det er.

De iltre stemmene stanset brått. Kvinnen gransket ham i fiendtlig taushet mens han passerte dem. Forresten var det ikke egentlig fiendskap, det var snarere bare en slags varhet, en momentan givakt, som om et ukjent dyr hadde gått forbi. Partiets blå overall kunne ikke være noe alminnelig syn i en gate som denne. Det var faktisk uklokt å vise seg på slike steder, om en ikke hadde noe bestemt å gjøre der. Patruljene kunne stoppe en, hvis en tilfeldigvis støtte på dem. «Får jeg se papirene dine, kamerat. Hva er et du bestiller her? Når gikk du fra arbeidet? Er dette den vanlige hjemveien din?» og så videre og så videre. Sant nok var det ingen bestemmelse om at en ikke kunne velge en ualminnelig hjemvei, men det var nok til å henlede oppmerksomheten på en, om Tankepolitiet fikk greie på det.