1984

Men om det var noe håp, lå det hos proletarene. En måtte klamre seg til det. Når en uttrykte det i ord, lød det fornuftig; men når en så på de menneskevesener som passerte en på brolegningen, ble det en trosakt. Den gaten han hadde dreiet inn i, hellet nedover. Han hadde en følelse av at han hadde vært i dette strøket før, og at det fantes en hovedgate ikke langt unna. Fra et eller annet sted foran ham lød en dur av skrikende stemmer. Gaten gjorde en skarp dreining og endte så i en trapp som førte ned til et smug, der noen bodhandlere solgte grønnsaker som så visne ut. I samme øyeblikk husket Winston hvor han var. Smuget førte ut til hovedgaten, og rundt neste hjørne, ikke fem minutters vei borte, lå den skraphandelen hvor han hadde kjøpt den ubeskrevne boken som nå var hans dagbok. Og i en liten papirhandel ikke langt unna hadde han kjøpt penneskaftet og blekkhuset.

Et øyeblikk ble han stående øverst i trappen. På den annen side av smuget var det en skitten liten pub, hvis vinduer så ut som de var tilfrosset, men i virkeligheten bare var dekket av støv. En meget gammel mann, krøket, men kvikk i bevegelsene og med hvite barter som strittet forover som følehornene på en reke, skjøv svingdøren opp og gikk inn der. Mens Winston stod og så på ham, kom han plutselig til å tenke på at den gamle mannen, som minst måtte være åtti år, allerede hadde vært middelaldrende da Revolusjonen fant sted. Han og noen få andre av hans slag var nå de siste gjenværende bånd med kapitalismens svunne verden. I Partiet selv var det ikke mange igjen hvis idéer var blitt utformet før Revolusjonen. Den eldre generasjon var for det meste blitt utslettet under de store utrenskninger i femti- og sekstiårene, og de få som overlevde dem var for lenge siden blitt terrorisert til komplett intellektuell overgivelse. Hvis det ennå levde noen som kunne gi en sannferdig beretning om forholdene i begynnelsen av århundret, kunne det bare være en proletar. Med ett kom Winston til å huske på det avsnittet fra historielæreboken han hadde skrevet av i dagboken, og han ble grepet av en sinnssvak innskytelse. Han ville gå inn i puben, han ville gjøre seg kjent med den gamle mannen og spørre ham ut. Han ville si til ham: «Fortell meg om hvordan du levde da du var liten gutt. Hvordan var det egentlig på den tiden? Var det bedre en nå, eller var det verre?»

For at han ikke skulle få tid på seg til å bli redd, skyndte han seg ned trappen og gikk tvers over den trange gaten. Naturligvis var det vanvidd. Som vanlig var det ikke noe forbud mot å snakke til proletarer og besøke pubene deres, men det var en altfor usedvanlig opptreden til at den kunne passere ubemerket. Hvis patruljen dukket opp, kunne han skylde på et illebefinnende, men det var ikke sannsynlig at den ville tro ham. Han skjøv døren opp, og en redselsfull fet dunst av surt øl slo ham i ansiktet. Da han kom inn, sank larmen der inne ned til hesten halv styrke. I ryggen kunne han føle at alle glodde på den blå overallen. Noen stod og kastet fjærpiler i den borteste enden av rommet, men de stoppet i kanskje et halvt minutt. Den gamle mannen han hadde fulgt, stod ved baren og hadde en slags krangel med barkeeperen, en svær, tykk kar med høkenese og noen veldige underarmer. En flokk andre hadde samlet seg rundt dem med glass i neven og fulgte opptrinnet.

— Jeg spurte deg da høflig nok, ikke sant? sa gamlingen og ranket seg stridslysten. — Vil du innbille meg at du ikke har et eneste pint-glass i hele denne fordømte sjappa?

— Og hva i helvete er en pint? sa mannen og bøyde seg mot ham med fingertuppene på disken.

— Hår på’n! han kaller seg barmann og vet ikke hva en pint er! Jo, en pint er en halv kvart, det, og det går fire kvarter på en gallon. Neste gang må jeg vel lære deg abc’en.

— Har aldri hørt om det, sa barmannen brysk. — Liter og halvliter — det er det vi serverer. Det står glass på hylla foran deg.

— Jeg liker best en pint, drev den gamle mannen på. — Du kunne ha tappet en pint til meg uten noe bry. Vi hadde ikke disse fordømte litrene da jeg var ung.

— Da du var ung, levde vi i tretoppene alle sammen, sa barmannen med et sideblikk til de andre gjestene.

Det kom et brøl av latter, og den utroen som Winstons ankomst hadde skapt, lot til å forsvinne. Ansiktet på den gamle mannen ble rødt under den hvite skjeggstubben. Han snudde seg, mumlet noe for seg selv, og kolliderte med Winston. Winston tok ham lett i armen.

— Får jeg by deg på en drink? sa han.

— Du er en herre, sa den andre og rettet opp skuldrene igjen. Han lot ikke til å ha merket Winstons blå overall. — Pint! sa han iltert til barmannen. — En pint øl.