1984

En iling av frykt gikk gjennom ham. Det hadde vært dristig nok av ham å kjøpe den boken, og han hadde svoret aldri å komme i nærheten av stedet igjen. Men i det øyeblikk han tillot sine tanker å vandre, hadde hans føtter likevel ført ham tilbake hit av egen drift. Det var nettopp mot selvmorderiske innskytelser av dette slag han hadde håpet å gardere seg da han begynte på dagboken. På samme tid la han merke til at enda klokken nesten var en og tyve, var butikken fremdeles åpen. Med en følelse av at han ville være mindre oppsiktvekkende innenfor enn hvis han ble hengende ute på fortauet, åpnet han døren og gikk inn. Ble han spurt, kunne han gi den troverdige forklaringen at han prøvde å få tak i barderblad.

Innehaveren hadde nettopp tent en oljelampe i taket, den luktet urent, men vennlig. Det var en mann på kanskje seksti år, med lang nese og milde øyne, hvis blikk ble forvridd av tykke brilleglass. Håret hans var nesten hvitt, men øyenbrynene fremdeles buskete og svarte. Brillene, de små geskjeftige bevegelsene hans og den gamle jakken av svart fløyel, gav ham et svakt intellektuelt utseende, som om han hadde vært en slags skribent eller kanskje musiker. Stemmen var myk og virket avbleket, og hans aksent satte ham på et høyere plan enn proletarer flest.

— Jeg kjente Dem igjen ute på fortauet, sa han straks. — De er den herre som kjøpte damealbumet. Det er nydelig papir i det, ikke sant? Kremfarvet, pleide de å kalle det. Det er ikke laget slikt papir på — på minst femti år, tror jeg. Han tittet på Winston over kanten på brillene. — Er det noe spesielt jeg kan hjelpe Dem med? Eller ville De bare se innom?

— Jeg kom tilfeldigvis forbi, sa Winston ubestemt. — Jeg stakk bare innom. Det er ikke noe særlig jeg er på jakt etter.

— Det er kanskje like bra, for jeg er ikke sikker på at jeg kunne ha skaffet Dem det. Han gjorde en unnskyldende bevegelse med den myke hånden. — De ser hvordan det er, butikken er tom, så å si. Sagt mellom oss er det snart slutt med antikvitetshandelen. Ikke noen etterspørsel mer, og ikke noen varer heller. Møbler, porselen, glass — alt er blitt ødelagt etter hvert. Og metalltingene er naturligvis blitt smeltet om. Jeg har ikke sett en messinglysestake på mange år.

Den ørlille butikken var faktisk overfylt, men det fantes nesten ikke en ting av verdi der. Gulvplassen var meget liten fordi det stod talløse støvede malerirammer stablet opp langs veggene. I vinduet var det skåler med skruebolter og muttere, utslitte meisler, pennekniver med avbrukne blad, irrete ur som ikke en gang lot som de var i orden og en utsøkt samling annet skrap. Bare på et lite bord i det ene hjørnet lå det slengt forskjellige saker — lakkerte snusdåser, agatbrosjer og slikt — som så ut som de kunne skjule noe interessant. Da Winston nærmet seg bordet, ble hans blikk fanget av en rund glatt ting som lyste svakt i lampelyset. Han tok den opp og så på den.

Det var et tungt stykke glass, krumt på den ene siden og flatt på den andre slik at det nesten dannet en halvkule. Det var noe eiendommelig bløtt ved både farven og materialet, noe som minnet om regnvann. Midt i glasstykket, og forstørret av den buede overflaten, var det en underlig lyserød, krøllet tin som minnet om en rose eller en sjøanemone.

— Hva er dette? spurte Winston betatt.

— Det er korall, sa den gamle mannen. — Det må ha kommet fra Det indiske hav. De pleide å innfatte det i glass. Men det er minst hundre år siden de laget slikt. Enda mer, å dømme etter utseendet av det.

— Det er en nydelig ting, sa Winston.

— Ja, det er nydelig, sa den andre anerkjennende. — Men det er ikke mange som mener det nå for tiden… han hostet. — Vel, om De tilfeldigvis skulle ha lyst til å kjøpe det, så er prisen fire dollars. Jeg kan huske den tid da en slik ting ville ha kostet åtte pund, og åtte pund var — nåja, jeg kan ikke regne det ut nøyaktig, men det var en masse penger. Men hvem er det som bryr seg om ekte antikviteter nå om dagen — selv de få som er igjen?

Winston betalte øyeblikkelig de fire dollars og stakk den ettertraktede tingen i lommen. Det som tiltrakk ham så sterkt ved den, var ikke så meget dens skjønnhet som det sanseinntrykk den gav: det var som den tilhørte en verden som var helt forskjellig fra den man nå levde i. Det bløte regnvannsglasset lignet ikke noe glass han hittil hadde sett. Og tingen var dobbelt tiltrekkende, fordi den tilsynelatende var så unyttig, selv om han forstod at den en gang måtte ha vært laget som brevpresse. Den var meget tung i lommen på ham, men heldigvis dannet den ikke noen større bulk. Det var en underlig ting, til og med en kompromitterende ting å eie for et partimedlem. Alt som var gammelt, ja, alt som var vakkert, var alltid på sett og vis mistenkelig. Den gamle mannen var blitt påtagelig muntrere etterat han hadde fått sine fire dollars. Winston ble klar over at han ville ha nøyd seg med tre eller bare to.