1984

Appelsiner og sitroner, sier Clemens-klokken toner.
Du skylder meg tre farthings, sier klokken i St. Martin’s…

ja, lenger husker jeg ikke. En farthing var en liten kobbermynt, den så omtrentlig ut som en cent.

— Hvor var St. Martin’s? spurte Winston.

— St. Martin ’s? Den står fremdeles. Den er på Seiersplassen, ved siden av malermuseet. En bygning med en slags trekantet portal og søyler foran, og en svær trapp.

Winston kjente bygningen godt. Den var et museum som ble brukt til forskjellige slags propagandautstillinger — modeller av rakettbomber og flytende festninger, vokstablåer som fremstilte fiendens grusomheter og slikt.

— Den ble kalt St. Martin’s-in-the-Fields, la den gamle mannen forklarende til. — Men jeg kan ikke huske noen åpne marker noe steds i det strøket.

Winston kjøpte ikke bildet. Det ville ha vært en enda mer upassende ting å ha en brevpressen, og dessuten umulig å bringe med seg hjem, om han ikke tok det ut av rammen. Men han ble der enda i noen minutter for å prate med den gamle mannen, hvis navn ikke var Weeks — som en skulle ha trodd etter skiltet over butikken — men Charrington. Han fikk høre at Charrington var tre og seksti år gammel og enkemann, han hadde hatt denne butikken i tredve år. Hele tiden hadde han tenkt å forandre navnet over døren, men han var aldri kommet så langt som til å gjøre det. Mens de stod og snakket sammen, kunne ikke Winston få det halvglemte rimet ut av tankene. Appelsiner og sitroner, sier Clemens-klokkens toner, du skylder meg tre farthings, sier klokkene i St. Martin’s! Det var rart, men når en sa dette for seg selv, var det som en faktisk hørte klokker, klokker i et tidligere London som fremdeles eksisterte et eller annet sted, skjult og glemt. Han syntes han kunne høre kimingen av dem fra det ene spøkelsesaktige tårnet etter det annet. Likevel hadde han aldri i sitt liv hørt kirkeklokker ringe, så vidt han selv kunne huske da.

Han forlot Charrington og gikk ned trappen alene, for at den gamle mannen ikke skulle se at han gransket gaten før han gikk ut av butikkdøren. Han hadde alt bestemt seg til at han ville ta den risiko å besøke butikken igjen når en passe tid var gått, for eksempel en måned. Det var kanskje ikke farligere en å skulke en kveld i sentret. Den alvorlige galskapen han hadde begått, var å komme tilbake hit etter å ha kjøpt dagboken, uten å vite om han kunne stole på innehaveren. Imidlertid.

Jo, han ville komme tilbake, tenkte han igjen. Han ville kjøpe nye ting, vakkert skrap. Han ville kjøpe stikket av St. Clement’s Dane, ta det ut av rammen og bringe det hjem, skjult under overallen. Han ville trekke resten av rimet ut av Charringtons hukommelse. Selv den vanvittige planen om å leie rommet ovenpå fór et øyeblikk gjennom hans tanker igjen. I kanskje fem sekunder gjorde begeistringen ham vørdsløs, og han gikk ut på fortauet uten så meget som å kaste et blikk gjennom vinduet først. Han begynte til og med å brumme på en selvlaget melodi:

Appelsiner og sitroner, sier Clemens-klokkens toner,
du skylder meg tre farthings, sier…

Med ett var det som hans hjerte frøs til is og innvollene vrengte seg i ham. Nedover gaten, ikke ti meter borte, kom en skikkelse i blå overall. Det var piken fra roman-avdelingen, piken med det mørke håret. Det tok til å skumre, men han hadde ikke vanskelig for å dra kjensel på henne. Hun stirret ham rett i ansiktet og fortsatte så hurtig, som om hun ikke hadde sett ham.

I noen sekunder var Winston så lammet at han ikke kunne røre seg. Så dreide han mot høyre og gikk med tunge skritt, i øyeblikket var han ikke oppmerksom på at han hadde tatt den gale retningen. En sak var i det minste blitt klar nå. Det var ikke lenger noen tvil om at hun spionerte på ham. Hun måtte ha fulgt ham hit, for det var ikke trolig at hun ved en ren tilfeldighet spaserte den samme ettermiddagen i den samme obskure bakgaten, mange kilometer borte fra det nærmeste kvarter hvor partimedlemmer bodde. Det ville være et helt usannsynlig treff. Det spilte knapt noen rolle om hun virkelig var en agent for Tankepolitiet eller bare en amatørspion som ble drevet av altfor stor tjenesteiver. Det var nok at hun passet på ham. Sannsynligvis hadde hun også sett ham da han gikk inn i puben.

Det var en voldsom anstrengelse for ham å gå. Glassklumpen i lommen slo mot låret hans for hvert skritt, og han tenkte halvveis på å ta den opp og kaste den fra seg. Men det verste var smerten i maven hans. Et par minutter hadde han følelsen av at han kom til å dø, om han ikke snart kom til et toalett. Men det var neppe noen offentlige toaletter i et slikt strøk som dette. Så forsvant krampetrekningene og etterlot seg en dump følelse av verking.