1984

Det var midt på formiddagen, og Winston hadde forlatt avlukket sitt for å gå til toalettet.

En enslig skikkelse kom imot ham fra den andre enden av den lange, sterkt opplyste korridoren. Det var piken med den mørke håret. Fire dager var gått siden den kvelden da han hadde støtt på henne utenfor skraphandelen. Da han kom nærmere, så han at hun bar den høyre armen i en slynge, noe han ikke hadde sett på avstand da den hadde samme farve som hennes overall. Trolig hadde hun skadd hånden mens hun holdt på å svinge et av de veldige kaleidoskopene som de brukte til å «koke sammen» romaner. Slike uhell var alminnelige i romanavdelingen.

De var kanskje fire meter fra hverandre, da hun snublet og falt nesten pladask på maven. Et skarpt skrik av smerte — hun måtte ha falt rett på den vonde armen. Winston bråstanset. Hun hadde reist seg på knærne. Ansiktet hadde fått en slags melkeaktig gulfarve, slik at munnen virket rødere enn noensinne. Øynene hennes hang ved hans, med et bønnlig uttrykk som vitner mer om frykt enn om smerte.

En underlig følelse rørte seg i Winstons hjerte. Foran ham var en fiende som hadde prøvd å drepe ham, men foran ham var også et menneskelig vesen som led og som kanskje hadde brukket et ben. Rent instinktivt hadde han alt skyndet seg bort til henne for å hjelpe. I det sekund han så henne falle på den bandasjerte armen hadde det vært som han følte smerten i sitt eget legeme.

— Du har skadd deg? sa han.

— Det er ingenting. Bare armen. Jeg er i orden om et øyeblikk.

Hun snakket andpustent, som om hjertet hennes hamret. Og hun var virkelig blitt dødsens blek.

— Du har ikke brukket noe?

— Nei, jeg er helt i orden. Det gjorde vondt et øyeblikk, det er det hele.

Hun rakte ham den frie hånden, og han hjalp henne opp. Hun hadde fått litt av ansiktsfarven igjen og lot til å være meget bedre.

— Det er ingenting, gjentok hun kjølig. — Jeg har bare fått et lite smell i det ene håndleddet. Takk skal du ha, kamerat!

Og dermed gikk hun videre, så raskt som om det i virkeligheten ikke hadde vært noen ting. Hele hendelsen kunne ikke ha tatt mer enn et halvt minutt. Aldri å la ansiktet røpe noe av ens følelser, var en vane som var blitt til et instinkt, og i alle tilfelle hadde de stått rett foran en fjernskjerm da det hendte. Likevel hadde det vært vanskelig ikke å vise et øyeblikks overraskelse, for i de to-tre sekundene det tok å hjelpe henne opp hadde hun latt noe gli inn i hånden hans. Det var ikke minste tvil om at hun hadde gjort det med vilje. Det var noe lite og flatt. Da han gikk gjennom døren til toalettet, stakk han det ned i lommen og følte på det med fingertuppene. Det var en papirbit som var brettet sammen i en firkant.

Mens han stod i pissoaret klarte han med litt fingring å brette det ut. Tydeligvis måtte det være skrevet en eller annen beskjed på det. Et øyeblikk var han fristet til å gå inn på et av vannklosettene og lese det straks. Men som han godt visste, ville dette være en hårreisende dårskap. Det var ikke noe sted hvor en kunne være sikrere på at fjernskjermene nøye ble passet på.

Han gikk tilbake til sitt avlukke, satte seg, kastet papirbiten likegyldig blant de andre papirer på bordet og drog så taleskriveren til seg. Fem minutter, sa han til seg selv, fem minutter i det minste! Hjertet banket i ham, uhyggelig høyt. Heldigvis var det bare noe rutinearbeid han var opptatt med, nemlig korrigeringen av en lang rekke tall som ikke trengte intens oppmerksomhet.

Hva som enn var skrevet på papiret, måtte det ha en slags politisk mening. Såvidt ha kunne se, var det to muligheter. Den ene og langt den sannsynligste var at piken var en agent for Tankepolitiet, slik som han hadde fryktet. Han visste ikke hvorfor Tankepolitiet hadde valgt å overbringe sine budskaper på en slik måte, men kanskje hadde det sine grunner for det. Det som var skrevet på papiret kunne være en trusel, en innkallelse, en ordre om å begå selvmord, en felle av en eller annen art. Men det var også en annen og mer sinnssvak mulighet, som stadig dukket opp enda han gang på gang søkte å undertrykke den. Den var at budskapet ikke kom fra Tankepolitiet i det hele tatt, men fra en eller annen underjordisk organisasjon. Kan hende eksisterte Brorskapet likevel! Kan hende var piken med i det! Naturligvis var denne tanken helt uvettig, men den hadde grepet ham i selvsamme øyeblikk han kjente papiret i hånden. Først et par minutter etter var han kommet til å tenke på den andre og mer sannsynlige forklaringen. Og selv om hans forstand sa ham at budskapet sannsynligvis betydde døden, trodde han ikke en gang nå på dette. Det uvettige håpet levde videre, hans hjerte hamret, og han hadde vanskelig for å hindre sin stemme i å dirre da han mumlet tallene i snakkskriveren.

Han rullet sammen de papirene han var ferdig med og la dem i det pneumatiske røret. Åtte minutter var gått. Han rettet på brillene, sukket og drog dokumentene til neste oppgave nærmere. På toppen av dem lå papirbiten. Han glattet den ut. Der stod det skrevet med store klossete bokstaver: