1984

Men hun måtte ha sett at han var på vei til henne, og hun ville kanskje følge vinket. Dagen etter passet han på å være der tidlig. Og ganske riktig, der satt hun ved et bord omtrent på samme sted, og atter alene. Mannen foran ham i køen var en liten kar med kjappe bevegelser og et utseende som en bille, han hadde et flatt ansikt og ørsmå, mistenksomme øyne. Da Winston snudde seg fra disken med brettet, så han at den vesle fyren stimet rett mot pikens bord. På ny svant hans forhåpninger. Det var en ledig plass ved et bord lenger borte, men det var noe ved mannens utseende som antydet at han var fullt oppmerksom på hensynet til egen komfort og derfor ville velge det tommeste bordet. Med hjertet frosset til is fulgte Winston etter. Det hele nyttet ingenting, hvis han ikke kunne få henne på tomannshånd. I samme sekund hørtes et forferdelig rabalder. Den lille mannen lå og kravlet på alle fire, brettet hans hadde fløyet pokker i vold, og suppen og kaffen fløt i to strømmer over bordet. Han reiste seg med et giftig blikk på Winston, som han tydeligvis mistenkte for å ha satt krok-ben for ham. Fem sekunder etter satt Winston med hamrende hjerte ved samme bord som henne.

Han så ikke på henne. Han tok sakene fra brettet og begynte straks å spise. Det var av avgjørende betydning å si noe straks, før det kom noen annen, men en forferdelig angst hadde nå tatt makten fra ham. En uke var gått siden hun hadde gjort sin tilnærmelse. Hun hadde kanskje skiftet sinn, hun måtte ha skiftet sinn! Det var umulig at denne affæren fikk en lykkelig utgang, slikt hendte ikke i det virkelige liv. Kanskje ville han ikke ha sagt noe i det hele tatt, hvis han ikke i samme øyeblikk hadde sett Ampleforth, dikteren med de hårete ørene, luske forkommen rundt i rommet med sitt brett mens han lette etter en plass å sitte på. På sin svevende måte følte Ampleforth seg knyttet til Winston, og han ville sikkert sette seg ved bordet hvis han fikk øye på ham. Han hadde kanskje et minutt å handle i. Både han og piken spiste automatisk. Det de langet i seg var en tynn stuing, i virkeligheten en suppe, av bønner. I en lav mumling tok Winston til å snakke. Ingen av dem så opp, jevnt og støtt helte de den vasne suppen i seg, og mellom hver skjefull vekslet de de få nødvendige ordene med lave uttrykksløse stemmer.

— Når er du ferdig med arbeidet?

— Atten tredve.

— Hvor kan vi møtes?

— Seiersplassen, like ved monumentet.

— Den er full av fjernskjermer.

— Det gjør ingenting hvis det er mange mennesker der.

— Noe tegn?

— Nei. Kom ikke bort til meg før du ser en masse mennesker omkring meg. Og se ikke på meg. Hold deg bare i nærheten av meg.

— Hvilken tid?

— Nitten.

— All right.

Amplefoth oppdaget ikke Winston og slo seg ned ved et annet bord. De snakket ikke mer, og de unngikk også å se på hverandre så meget det da var mulig for to mennesker som sitter vis à vis ved samme bord. Hun gjorde seg fort ferdig med lunsjen og forlot rommet, mens Winston ble sittende for å røke en sigarett.

Winston var på Seiersplassen før den avtalte tid. Han ruslet rundt fotstykket av den veldige riflede søylen; på toppen av den stod Store Bror og stirret sydover mot himmelen, der han hadde beseiret de eurasiske fly (for noen år siden var det de østasiatiske fly) i staget om Luftområde Ett. På gaten foran den var det en statue av en mann til hest, som man antok var Oliver Cromwell. Da klokken var fem minutter over tiden, hadde hun ennå ikke vist seg. På ny ble Winston besatt av den ulidelige angsten. Hun kom ikke, hun hadde ombestemt seg! Langsomt gikk han opp til nordsiden av plassen og hadde en slags vissen glede av å identifisere St. Martin’s kirke, hvis klokker — den gang den hadde klokker — hadde klemtet: «Du skylder meg tre farthings.» Da fikk han øye på henne, hun stod ved fotstykket av monumentet og leste eller lot som hun leste en plakat, som snodde seg oppover søylen i spiral. Det var ikke trygt å nærme seg henne før det hadde samlet seg noen flere mennesker der. Det var fjernskjermer langs hele fundamentet. Men i samme øyeblikk kom en øredøvende hujing og en rammel av tunge kjøretøyer fra et eller annet sted til venstre. Med ett var det som alle mennesker løp tvers over plassen. Piken smøg seg med lette skritt rundt løvene ved monumentets fotstykke og sluttet seg til de andre. Winston fulgte etter. Mens han løp, skjønte han av noen rop fra folkemassen at det var en konvoi av eurasiske fanger som passerte.