1984

Jeg elsker deg.

I flere sekunder var han så lamslått av forbauselse at han til og med glemte å kaste den kompromitterende tingen i minnehullet. Og selv om han godt visste hvor farlig det var å vise altfor stor interesse for noe, kunne han ikke la være å lese den en gang til før han kastet den, bare for å være viss på at ordene virkelig stod der.

Resten av formiddagen gikk arbeidet ulidelig tungt. Enda vanskeligere enn å måtte konsentrere tankene om en rekke trettende småsaker var det å skjule sin opphisselse for fjernskjermen. Han følte det som det brant en lid i innvollene hans. Lunsjen i den overfylte, varme, bråkende kantinen var den rene tortur. Han hadde håpet å kunne være alene en liten stund i lunsjtiden, men uhellet ville at den imbesille Parsons slo seg ned ved siden av ham, og startet en endeløs traleflom om forberedelsene til Hat-uken, mens svettestanken fra ham nesten nøytraliserte den sure ragu-lukten. Han var særlig begeistret over en pappmodell av Store Brors hode, to meter bredt, som ble laget for anledningen av hans lille datters spiontropp. Det irriterende var at i støyen av alle stemmene kunne Winston snaut høre hva Parsons sa, og derfor måtte han stadig be ham gjenta en eller annen tåpelig bemerkning. En eneste gang fikk han et glimt av piken, hun satt ved et bord i den andre enden av rommet sammen med to andre piker. Det lot til at hun ikke hadde sett ham, og han så ikke mer i den retningen.

Ettermiddagen var mer utholdelig. Umiddelbart etter lunsj kom en delikat og vanskelig oppgave som ville ta flere timer, og som tvang ham til å legge alt annet arbeid til side. Det bestod i å forfalske en rekke produksjonsoppgaver som var to år gamle, og det på en slik måte at det kastet vanære over et fremstående medlem av Det indre Parti som nå var kommet litt i bakgrunnen. Det var nettopp slike ting Winston var flink i, og i over to timer klarte han å holde piken helt ute fra sine tanker. Men så kom han til å huske på ansiktet hennes igjen, og med dette kom et fortærende ønske om å være alene. Før han kunne bli alene, var det uråd å tenke denne nye situasjonen til bunns. I kveld var det på ny møte i sentret. Han slukte et nytt mål mat uten smak i kantinen, skyndte seg så til sentret og tok del i det tåpelige narrespillet som kaltes «diskusjonsgruppe». Han spilte to spill bordtennis, helte i seg flere glass gin og hørte på et halv times foredrag om «Forholdet mellom Ingsoc og sjakk». Hans sjel krympet seg av kjedsomhet, men for en gangs skyld hadde han ingen lyst til å skulke møtet i gruppesentret. Da han hadde lest ordene Jeg elsker deg, hadde lysten til å leve veldet opp i ham, og med ett forekom det ham idiotisk å ta små risikoer. Men han klarte ikke å tenke sammenhengende før klokken var blitt tre og tyve og han var hjemme og i seng — i mørke, hvor en var trygg selv for fjernskjermen så lenge en holdt munn.

Det var et fysisk problem han måtte løse: hvordan han skulle komme i kontakt med henne og arrangere et møte. Han tenkte ikke mer på muligheten av at hun stilte en slags felle for ham. Han visste at slik var det ikke, det forstod han av den påtagelige opphisselsen hennes da hun gav ham papirlappen. tydeligvis hadde hun vært helt vettskremt, som hun hadde god grunn til å være. Heller ikke falt det ham en eneste gang inn å avvise hennes tilnærmelser. Det var bare fem dager siden han hadde tenkt på å knuse skallen hennes med en stein, men det betydde ingenting nå. Han tenkte på den nakne, ungdommelige kroppen hennes, som han hadde sett den i drømme. Han hadde trodd hun var en idiot som alle de andre, med hodet fullt av løgn og hat og buken full av is. En slags feber grep ham ved tanken på at han kunne miste henne, at den hvite ungdommelige kroppen kunne gli bort fra ham! Det han fryktet mer enn noe annet, var at hun ville skifte sinn, hvis han ikke kom i kontakt med henne øyeblikkelig. Men den fysiske vanskeligheten ved å ordne et møte var enorm. Det var akkurat som å foreta et sjakktrekk når en alt var matt. Hvor en enn snudde seg, ble en forfulgt av fjernskjermen. I virkeligheten hadde han grublet over alle mulige måter å ordne et stevnemøte på i de fem første minutter etter lesningen av hennes budskap, men nå da han hadde tid til å tenke nærmere etter, gjennomgikk han dem på ny, én for én, som om han la frem en rekke instrumenter på et bord.