1984

Det var klart at et slikt møte som det i formiddag umulig kunne gjentas. Hadde hun arbeidet i arkivavdelingen, ville saken ha vært forholdsvis enkel, men han hadde bare en meget uklar forestilling om hvor roman-avdelingen befant seg i bygningen, og han hadde ikke noe påskudd for å begi seg dit. Hadde ha visst hvor hun bodde og på hvilken tid hun sluttet arbeidet, kunne han ha ordnet det slik at han traff henne på hjemveien, men å forsøke å følge henne hjem var ikke ufarlig, for det betydde at han måtte henge utenfor ministeriet, og det måtte man nødvendigvis legge merke til. Å sende et brev i posten var helt utelukket. Det var ikke en gang en hemmelighet at alle brev ble åpnet underveis. I virkeligheten var det få mennesker som noengang skrev et brev. Når man av og til måtte sende en beskjed, hadde man trykte brevkort med en lang rekke fraser, og da strøk en bare over dem som ikke gjaldt. Og i alle tilfelle visste han ikke hva hun het, og enda mindre hennes adresse. Til slutt kom han til den løsning at det tryggeste stedet var kantinen. Hvis hun satt ved et bord for seg selv, et sted i midten av rommet ikke for nær fjernskjermen, og med tilstrekkelig støy av andre på alle kanter — hvis han kunne få slike vilkår i la oss si tredve sekunder, kunne det la seg gjøre å veksle noen ord.

Hele uken etter dette var tilværelsen som en urolig drøm. Neste dag viste hun seg ikke i kantinen før han skulle til å gå, da fløytesignalet alt var over. Antagelig var hun blitt overført til et senere skift. De gikk forbi hverandre uten å veksle et blikk. Dagen etter møtte hun i kantinen til vanlig tid, men sammen med tre andre piker og rett under en fjernskjerm. Så kom tre forferdelige dager da hun ikke viste seg i det hele tatt. Hele hans sjel og hans legeme led likesom under en uutholdelig overfølsomhet, en slags gjennomsiktighet som gjorde hver bevegelse, hver lyd, hvert møte, hvert ord han måtte si eller høre på til en pine. Selv i søvne slapp han ikke helt unna bildet av henne. I disse dager rørte han ikke dagboken. Hvis han fant noen lettelse, var det i arbeidet, for da kunne han stundom glemme seg selv ti minutter i trekk. Han ante ikke det aller minste om hva som hadde hendt henne. Heller ikke kunne han foreta noen undersøkelse av det. Hun kunne ha blitt fordampet, hun kunne ha begått selvmord, hun kunne ha blitt forflyttet til en annen kant av Oceania, og det verste og sannsynligste av alt var at hun ganske enkelt kunne ha ombestemt seg og besluttet seg til å unngå ham.

Dagen etter dukket hun opp igjen. Armen hennes var kvitt slyngen, og hun hadde et bånd av heftplaster rundt håndleddet. Den lettelsen som fylte ham da han så henne, var så stor at han ikke kunne la være å stirre rett på henne i flere sekunder. Neste dag klarte han på et hengende hår å snakke til henne. Da han kom ned i kantinen, satt hun ved et bord et godt stykke fra veggen og helt alene. Det var tidlig, og rommet var ikke særlig fullt. Køen albuet seg frem til Winston var nesten ved disken, men så ble den forsinket i to minutter, fordi det var en foran ham som klaget over at han ikke hadde fått sin sakkarintablett. Imidlertid satt hun fremdeles alene da Winston hadde sikret seg sitt brett og begynte å arbeide seg frem til bordet. Med en likegyldig mine beveget han seg i retning av henne, mens hans blikk søkte etter en plass ved et bord lenger borte. Hun var kanskje tre meter fra ham. To sekunder til, og han hadde klart det. Men så ropte en stemme bak ham: «Smith!» Han lot som han ikke hørte. «Smith!» gjentok stemmen, høyere denne gang. Det var nytteløst. Han snudde seg. en lyshåret ung fyr med et tåpelig fjes inviterte ham med et smil til å slå seg ned på en ledig plass ved sitt bord, det var en mann som het Wilsher og som Winston knapt kjente. Det var ikke helt ufarlig å si nei. Når noen hadde dratt kjensel på ham, kunne han ikke gå bort og sette seg sammen med en enslig pike. Det var for oppsiktvekkende. Han slo seg ned ved Wilshers bord med et vennlig smil. Det tåpelige ansiktet strålte rett mot hans. I en hallusinasjon så Winston seg selv drive en hakke tvers gjennom det. Bordet som piken satt ved ble fullt besatt noen minutter etter.