1984

Gaten var en blindgate. Winston stanset og stod i flere sekunder og lurte på hva han skulle gjøre, og så snudde han seg og tok til å gå den samme veien tilbake. Da han gjorde helt om, kom han til å tenke på at det bare var tre minutter siden piken hadde passert ham, og at han kanskje kunne følge henne til de kom til et stille sted og så knuse hodet hennes med en kuppelstein. Glassklumpen i lommen hans var forresten også tung nok. Men han oppgav denne idéen med det samme, fordi selv tanken på å gjøre en fysisk anstrengelse var helt ulidelig. Han kunne ikke løpe, han kunne ikke slå. Dessuten var hun ung og sterk, og hun ville forsvare seg. Han tenkte også på å skynde seg til gruppesentret og bli der til det stenge, for å skaffe seg et delvis alibi for kvelden. Men heller ikke det var mulig. En dødlignende tretthet hadde tatt makten over ham. Det eneste han lengtet etter, var å komme seg hjem fortest mulig og så sette seg i en stol og hvile ut.

Klokken var over to og tyve da han kom tilbake til leiligheten. Lyset ville bli slått av klokken tre og tyve tredve. Han gikk ut i kjøkkenet og svelgjet nesten en full tekopp Seiersgin. Så satte han seg ved bordet i alkoven og tok dagboken opp av skuffen. Men han åpnet den ikke straks. Fra fjernskjermen beljet en skurrende kvinnestemme en patriotisk sang. Han satt og stirret på det marmorerte bindet på boken og forsøkte uten hell å stenge stemmen ut av sin bevissthet.

Det var om natten de kom for å hente en, alltid om natten. Det riktigste var å drepe seg selv før de fikk tak i en. Utvilsomt var det enkelte som gjorde det. Mange av dem som «forsvant», hadde i virkeligheten begått selvmord. Men det trengtes et desperat mot for å ta sitt eget liv i en verden hvor det var komplett umulig å skaffe seg ildvåpen eller en sikker og hurtigvirkende gift. Med en slags forbauselse tenkte han på den biologiske nytteløsheten ved smerte og frykt, menneskekroppens forræderi som alltid fører til at den stivner til treghet nøyaktig i det øyeblikk da det kreves en særlig kraftanspennelse. Han kunne ha bragt den mørkhårede piken til taushet for alltid, bare han hadde handlet hurtig nok — men nettopp fordi hans fare var så stor, hadde han mistet evnen til å handle. Det slo ham at i kritiske øyeblikk kjemper en aldri med en ytre fiende, men alltid med ens eget legeme. Selv nå, på tross av ginen, gjorde den dumpe smerten i maven det umulig for ham å tenke sammenhengende. Og likedan er det i alle tilsynelatende heroiske eller tragiske situasjoner, innså han. På slagmarken, i torturkammeret, på et synkende skip, glemmer en alltid det en kjemper for, fordi legemet svulmer opp til det fyller hele universet, og selv når en ikke er lammet av frykt eller hyler av smerte, er livet en kamp fra øyeblikk til øyeblikk mot sult eller kulde eller søvnløshet, mot en sur mave eller en verkende tann.

Han åpnet dagboken. Det gjaldt å få skrevet noe. Kvinnen på fjernskjermen hadde begynt på en ny sang. Stemmen hennes presset seg mot hans hjerne som takkete glassbiter. Han prøvde å tenke på O’Brien, som dagboken ble skrevet for eller til, men i stedet tok han til å gruble over det som ville skje med ham når Tankepolitiet hadde hentet ham. Det gjorde ingenting om de drepte en med det samme, for å bli drept, var jo bare det en ventet. Men før døden (og dette var noe som alle visste, men ingen snakket om) måtte en gjennom den rutinemessige tilståelsen: krypingen på gulvet og hylingen om nåde, smellene av ben som ble brukket, de innslåtte tennene, og de blodige hårtufsene. Hvorfor måtte en gjennomgå alt dette når utgangen alltid var den samme? Ingen unnslapp oppdagelse, og ingen unnlot å tilstå. Når man en gang hadde bukket under for tankeforbrytelsens fristelse, var det sikkert at man ville være død på et bestemt tidspunkt. Hvorfor måtte så fremtiden nødvendigvis innebære denne redsel, når den ikke endret det minste?

Med litt mer hell enn før forsøkte han å påkalle bildet av O’Brien. «Vi møtes på det sted hvor det ikke er noe mørke,» hadde O’Brien sagt til ham. Han visste hva det betydde, eller han trodde å vite det. Det stedet hvor det ikke en noe mørke, var den tenkte fremtiden, som en aldri kom til å se, men som en på mystisk måte kunne bli delaktig i, fordi en visste om den på forhånd. Men stemmen fra fjernskjermen skar i ørene på ham, slik at det var uråd å følge tanken videre. Han stakk en sigarett i munnen. Halvdelen av tobakken falt straks ut på tungen hans, et bittert støv som det var vanskelig å spytte ut. Store Brors ansikt kom svømmende inn i hans tanker og avløste O’Briens. Akkurat som han hadde gjort for noen dager siden, tok han en mynt opp av lommen og så på den. Ansiktet stirret på ham, tungt, rolig, beskyttende — men hva slags smil var skjult under den mørke barten? Som et blytungt klemt av gravklokker hørte han ordene:

KRIG ER FRED

FRIHET ER TRELLDOM

UVITENHET ER STYRKE

ANNEN DEL

I