1984

— Jeg har et rom ovenpå som De kanskje har lyst til å se på, sa mannen. — Det er ikke mye jeg har der. Bare noen få saker. Vi trenger lys når vi går ovenpå.

Han tente en annen lampe, og med krøket rygg viste han Winston vei opp den bratte og slitte trappen og gjennom en liten gang til et værelse som ikke vendte til gaten, men ut mot en steinlagt gårdsplass og en skog av skorsteiner. Winston bet merke i at møblene fremdeles var arrangert som om rommet var tenkt som oppholdsrom. Det var et lite teppe på gulvet, et par bilder på veggene og en dyp loslitt lenestol like ved kaminen. Et gammeldags glassur med tolv tall på skiven tikket og tikket på kaminhyllen. Under vinduet stod en enorm seng med madrassen i behold, den var så stor at den nesten fylte fjerdedelen av værelset.

— Vi bodde her til min kone døde, sa den gamle mannen halvveis unnskyldende. — Jeg har solgt møblene litt etter litt. Men dette er en nydelig mahogniseng som De ser, eller den ville iallfall være det hvis en kunne rense den for veggedyr. Jeg skulle forresten tro De synes den er litt for tungvint.

Han holdt lampen i været for å lyse opp hele rommet, og i det varme dimme lyset virket det underlig innbydende. En tanke skjøt gjennom Winstons hode: sannsynligvis kunne han lett leie dette værelset for noen få dollars om uken, om han torde ta risikoen. Det var en vill, umulig innskytelse, han måtte oppgi den så fort han fikk den — men rommet hadde vakt en slags hjemlengsel hos ham, en lengsel etter livet slik som hans forfedre hadde levd det. Det forekom ham at han visste på en prikk hvordan det føltes å sitte i et rom som dette, i en lenestol ved en åpen ild med føttene på kaminfenderen og en kjele på platen — helt alene, helt sikker, uten at noen passet på en, uten noen stemme som forfulgte en, uten noen lyd unntatt vannet som sang i kjelen og den vennlige tikkingen av uret.

— Det er ikke noen fjernskjerm1 kunne han ikke la være å mumle.

— Nei, jeg har aldri hatt noen av de greiene, sa den gamle mannen. — For dyre for meg. Og jeg har likesom aldri hatt bruk for noen. Men se, der har De et pent klaffebord borte i kroken. Naturligvis må vi sette nye hengsler på det, hvis De vil bruke klaffene.

I en annen krok stod en liten bokreol, og Winston hadde alt satt kursen mot den. Den inneholdt bare skrap. Jakten på bøker og ødeleggelsen av dem hadde vært like systematisk i proletarkvarterene som alle andre steder. Det var ikke trolig at det noe steds i Oceania fantes et eksemplar av en bok som var utkommet tidligere enn 1960. Den gamle mannen stod med lampen i hånden foran et bilde i rosentres ramme som hang på den andre siden av kaminen, rett overfor sengen.

— Hvis De er interessert i gamle stikk… begynte han forsiktig.

Winston gikk bort til ham for å se nærmere på bildet. Det var et stålstikk av en oval bygning med firkantede vinduer og et lite tårn på fasaden. Rundt bygningen var det et jernstakitt og bak den noe som så ut som en billedstøtte. Winston stirret på den en liten stund. På en uklar måte forekom den ham kjent, selv om han ikke husket statuen.

— Rammen er festet til veggen, men jeg kan skrue den løs, om De vil, sa den gamle mannen.

— Den bygningen kjenner jeg, sa Winston til slutt. — Den ligger i ruiner nå. Den er midt i gaten utenfor justispalasset.

— Det er riktig. Utenfor rettsbygningen. Det ble bombet i — å, det er mange år siden. En gang var den en kirke. St. Clement’s Dane het den… Han smilte unnskyldende, som om han sa noe som var litt latterlig, og føyde så til: — Appelsiner og sitroner, sier Clemens-klokkens toner!

— Hva er det? sa Winston.

— Å — appelsiner og sitroner, sier Clemens-klokkens toner. Det var et rim vi hadde da jeg var liten gutt. Fortsettelsen husker jeg ikke, men jeg vet at det sluttet slik: Her kommer lyset som skal lyse deg til ro, her kommer kniven som skal kappe deg i to. Det var en slags dans. De holdt armene ut slik at en måtte passere under dem, og når de kom til «Her kommer kniven som skal kappe deg i to,» slo de armene ned og fanget en. Det var bare navn på kirker, hele rimet. Alle kirkene i London var med — det vil si alle de viktigste da.

Winston lurte uvisst på hvilket århundre kirken skrev seg fra. Det var alltid vanskelig å bestemme alderen på en bygning i London. Alt som var stort og imponerende og som så noenlunde nytt ut, var bygd etter Revolusjonen, det var den gjengse påstanden, og alt som opplagt var av tidligere dato ble tilskrevet en uklar periode som het middelalderen. Den offisielle oppfatning var at kapitalismens århundrer ikke hadde frembragt noe av verdi. En kunne ikke lære historie av arkitekturen mer enn en kunne lære den av bøker. Statuer, innskrifter, minnesteiner, gatenavn — alt som kunne kaste lys over fortiden var blitt systematisk forandret.

— Jeg har aldri visst at det var en kirke, sa han.

— Ærlig talt er det en mengde av dem igjen, sa mannen — selv om de er tatt i bruk på en annen måte. Men hvordan var det med det rimet? Jo, nå har jeg det: