1984

Den gamle mannen syntes å tenke dypt. Han drakk omtrent fjerdedelen av ølet før han svarte.

— Ja, sa han. — De likte at en tok av seg hatten for dem. Det viste respekt, skjønner du. Jeg var ikke enig i det selv, men jeg gjorde det ofte. Måtte det, så å si.

— Og var det vanlig — jeg siterer bare det jeg har lest i historiebøkene — var det vanlig at disse menneskene og tjenerne deres skubbet deg fra fortauet og ut i rennesteinen?

— En av dem gjorde det en gang, sa den gamle mannen. — Jeg husker det så tydelig som var det i går. Det var kvelden etter roregattaen — de pleide å bli fryktelig bråkete de kveldene — og så støtte jeg på en ung fyr på Salisbury Avenue. Ganske fin mann, skjønner du, stiveskjorte, flosshatt og svart frakk. Han siksakket liksom bortover fortauet, og rent tilfeldig støtte jeg bort i ham. «Åffer kan du ikke passe på beina dine,» sa han, og så sa jeg: «Du trur vel du har kjøpt hele den fordømte gata?» Og så sa han: «Jeg skal vri huet om på deg, hvis du våger å krangle.» «Du er full,» svarte jeg, «jeg skal be politiet ta seg av deg på røde rappet.» Og enten du tror meg eller ikke, gav han meg en rett i brystet, slik at jeg på nære nippet hadde havnet under hjulene på en buss. Nåja, jeg var ung den gangen, og jeg ville ha gitt ham en igjen, bare…

Winston ble grepet av en slags hjelpeløshet. Gamlingens erindring var bare en skraphaug av detaljer. En kunne spørre ham ut en hel dag uten å få noen virkelige opplysninger. På sett og vis kunne parti-historiene likevel være riktige, de kunne til og med være helt riktige. Han gjorde et siste forsøk.

— Kanskje har jeg ikke uttrykt meg tydelig nok, sa han. — Det jeg forsøker å få frem, er dette: Du har levd forferdelige lenge, du har levd ditt halve liv før Revolusjonen. Du var for eksempel voksen så tidlig som i 1925. Kan du si meg, av det du husker, at tilværelsen i 1925 var bedre enn den er nå, eller verre? Hvis du kunne velge, ville du da foretrekke å leve da eller nå?

Den gamle mannen så mediterende på brettet med fjærpilene. Han tømte glasset, langsommere enn sist. Da han snakket, var det med et overbærende, filosofisk uttrykk, som om ølet hadde modnet ham.

— Jeg vet hva du venter jeg skal si, sa han. — Du venter jeg skal si at jeg heller ville være ung igjen. De fleste mennesker sier at de foretrekker det hvis du spør dem. Du er sunn og sterk når du er ung. Når en blir så gammel som jeg, er en aldri riktig frisk. Jeg har noe faenskap i beina, og blæra er lei. Jeg må opp seks og sju ganger om natta. Men det har også sine fordeler å være gammel. En har’ke de samme sorgene. Ikke noe bråk med kvinnfolk, og det er en stor ting. Jeg har ikke natt noe kvinnfolk på nesten tredve år, det forsikrer jeg deg. Og heller ikke har jeg hatt trang til det, og det er enda viktigere.

Winston lente seg tilbake mot vinduskarmen. Det var nytteløst å fortsette. Han skulle til å kjøpe noe mer øl da den gamle mannen plutselig reiste seg og labbet fort ut i det stinkende pissoaret ved siden av. Den ekstra halvliteren hadde alt tatt til å virke på ham. Winston ble sittende et par minutter og glo på sitt tomme glass, det var så vidt han la merke til at bena bar ham ut på gaten igjen. Han tenkte på at om tyve år, i det meste, ville det enkle og store spørsmålet «Var livet bedre før Revolusjonen enn nå?» være helt umulig å svare på for alle tider. Men i virkeligheten var det uråd å besvare det allerede nå, for de få spredte gjenlevende fra den gamle verden maktet ikke å sammenligne den ene tiden med den andre. De husket en million unyttige ting, en krangel med en arbeidskamerat, jakten på en forsvunnet sykkelpumpe, uttrykket i ansiktet på en søster som var død for lenge siden, støvhvirvlene en blåsende morgen for sytti år siden — men alle de viktige kjensgjerningene var utenfor deres synskrets. De var som maur, som bare kan se små ting og ikke store. Og når hukommelsen sviktet, og de skrevne aktstykker ble forfalsket, måtte man godta Partiets påstand om å ha bedret vilkårene for menneskenes liv, fordi det ikke fantes og aldri mer kunne finnes noen målestokk som man kunne prøve den med.

I dette øyeblikk stoppet hans tankeflukt brått. Han stanset og så opp. Han var i en mørk gate med noen få mørke småbutikker spredt mellom leiegårder. Rett over hodet hans hang tre rustne metallkuler som så ut som om de en gang hadde vært forgylt. Han syntes å dra kjensel på stedet. Naturligvis! Han stod utenfor den skraphandelen hvor han hadde kjøpt dagboken.