1984

Barmannen tappet to halvlitre mørkebrunt øl i tykke glass, som han hadde skyllet i en bøtte under disken. Øl var den eneste drikk en kunne få på proletarpubene. Meningen var at proletarene ikke skulle drikke gin, men i praksis var det ganske lett for dem å få tak i den. Mennene med fjærpilene var i full gang igjen, og flokken ved barren hadde begynt å prate om loddsedler. Et øyeblikk var Winstons nærvær helt glemt. Under vinduet stod et furubord, der han og den gamle mannen kunne snakke sammen uten å være redd for å bli hørt. Det var forferdelig farlig, men det var iallfall ingen fjernskjermen i rommet, noe han hadde forsikret seg om så snart han kom inn.

— Han kunne ha gitt meg en pint, gryntet gamlingen da han slo seg ned med glasset sitt. — En halvliter er’ke nok. Jeg blir ikke utørst av den. Og en hel liter er for mye. Får blæra til å renne. Rent bortsett fra prisen.

— Du må ha sett store forandringer siden du var ung, sa Winston prøvende.

Den gamle mannens øyne vandret fra brettet med fjærpilene til baren og fra baren til døren med «Herrer», som om det var her han ventet at forandringene var foregått.

— Ølet var bedre, sa han til slutt. — Og billigere! Da jeg var ung, kostet lyst øl fire pence for en pint. Det var naturligvis før krigen.

— Hvilken krig var det? spurte Winston.

— Det er bare krig og krig hele tia, sa gamlingen ubestemt. Han tok glasset og ranket seg igjen. — Skål på din sunnhet og lykke!

Det spisse adamseplet løp forbausende fort opp og ned på den magre halsen hans, og ølet forsvant. Winston gikk bort til baren og kom tilbake med to nye halvlittere. Den gamle mannen lot til å ha glemt sine fordommer mot å drikke en hel liter.

— Du er meget eldre enn jeg, sa Winston. Du må ha vært en voksen mann før jeg ble født. Du kan huske hvordan det var den gang, før Revolusjonen. Folk i min alder vet i grunnen ikke noe om den tiden. Vi kan bare lese om det i bøker, og det som står i bøkene er kanskje ikke sant. Jeg skulle gjerne vite hva du mener om det. I historiebøkene står det at før Revolusjonen var livet annerledes enn nå. Det var den frykteligste undertrykkelse, urettferdighet og fattigdom — verre enn noe vi kan forestille oss. Her i London hadde folkets store masse aldri nok å spise fra vuggen til graven. Halvdelen av dem hadde ikke sko på føttene en gang. De arbeidet tolv timer om dagen, de sluttet på skolen når de var ni år og sov ti i samme rom. Og samtidig var det noen få rikfolk, bare noen tusen — kapitalistene, ble de kalt — som var rike og mektige. De eide alt som var verdt å eie. De bodde i svære praktfulle hus med tredve tjenere, kjørte omkring i biler og firspann, de drakk champagne og brukte flosshatter…

Den gamle mannen livnet plutselig til.

— Flosshatter! sa han. — Rart du skulle minne meg om det. Jeg kom til å tenke på det samme så sent som i går, jeg vet ikke hvorfor. Jeg tenkte bare på at jeg ikke hadde sett en flosshatt på mange år. Helt borte og vekk er de. Siste gangen jeg brukte en, var i min svigerinnes begravelse. Og det var — ja, jeg kan’ke si deg datoen, men det må ha vært for femti år siden. Naturligvis hadde jeg bare leiet den for anledningen, vet du.

— Det er ikke så viktig med flosshattene, sa Winston tålmodig. — Poenget er at disse kapitalistene — og noen advokater og prester og så videre, som levde på dem — de var verdens herrer. Alt eksisterte bare til gagn for dem. Dere — de alminnelige mennesker og arbeidere — var bare slavene deres. De kunne gjøre hva de ville med dere. De kunne sende dere til Canada som kveg. De kunne ligge med døtrene deres, om de ville. De kunne la dere bli pisket med noe som het den nihalede katt. Dere måtte ta av luen når dere gikk forbi dem. Alle kapitalistene hadde en gjeng av lakeier som…

På ny ble det liv i gamlingen.

— Lakeier! sa han. — Ja, det er et ord jeg ikke har hørt på lenge. Lakeier! Det minner om gamle da’r, kan du tro. Jeg husker — å, det er år og dag siden — at jeg stundom gikk i Hyde Park en søndags ettermiddag for å høre de gjøkene holde taler. Frelsesarmé; katolikker, jøder, indere — alle sorter var det der. Og det var en fyr — ja, jeg kan ikke si deg navnet hans, men svær til å snakke var’n. Han la’ke fingra imellom, kan du tro! Lakeier, sa’n. Borgerskapets lakeier! Spyttslikkere for den herskende klasse! Parasitter — det var en annen av dem. Og hyener — han kalte dem rett ut hyener. Selvfølgelig var det Arbeiderpartiet han siktet til, forstår du.

Winston hadde følelsen av at dette var god dag mann — økseskaft.

— Det jeg egentlig ville vite, var dette, sa han. — Har du følelsen av at du har mer frihet nå enn du hadde den gang? Blir du behandlet mer som et menneskelig vesen? Rikfolkene i gamle dager, de som var på toppen…

— Overhuset, skjøt den gamle mannen inn tilbakeskuende.

— Overhuset, om du vil. Det jeg vil spørre deg om, er om disse menneskene kunne behandle deg som et laverestående vesen, bare fordi de var rike og du fattig. Er det for eksempel sant at du måtte si «Sir» til dem og ta lua av når du gikk forbi dem?