1984

Med ett ble det oppstandelse i hele gaten. Advarende skrik lød fra alle kanter. Menneskene pilte inn i døråpningene som kaniner. En ung kvinne løp ut av en gatedør like foran Winston, trev et lite barn som leikte i søledammen, slo forkleet om det og sprang tilbake igjen, alt ammen foregikk så rapt som lynet. I samme sekund dukket en mann frem fra et sidesmug, han hadde på seg en svart dress som så ut som et trekkspill og løp i retning av Winston mens han pekte opp mot himmelen.

— Dampbåt! hylte han. — Se opp, mester! Det smeller over oss. Legg deg flat med det samme!

«Dampbåt» var det utnavnet proletarene av en eller annen grunn hadde satt på rakettbombene. Winston hev seg øyeblikkelig pladask i gaten. Proletarene hadde nesten alltid rett når de kom med et slikt varsku. De lot til å ha et slags instinkt som flere sekunder på forhånd sa dem når en rakett ville eksplodere, enda rakettene ble antatt å gå hurtigere enn lyden. Winston la armene over hodet. Det kom et brøl som syntes å løfte hele brolegningen, et regn av lette gjenstander pisket ham i ryggen. Da han reiste seg, oppdaget han at han var dekket av glassbeter fra det nærmeste vinduet.

Han gikk videre. Bomben hadde ødelagt noen hus to hundre meter lenger oppe i gaten. En svart røksky hang på himmelen og under den en sky av murstøv, og i denne hadde det alt dannet seg en menneskemasse omkring ruinene. En liten haug murpuss lå på brolegningen rett foran ham, og midt i den kunne han se en lysende rød strime. Da han kom frem til den, så han at det var en menneskehånd som var slitt av i håndleddet. Bortsett fra den blodige snittflaten var hånden så hvit at den lignet en gipsavstøpning.

Han sparket den bort i rennesteinen, og for å unngå folkemassen dreide han inn i en sidegate til høyre. To-tre minutter etter var han ute av det bomberamte området, og det myldrende, skitne menneskelivet i gatene gikk videre som ingenting var hendt. Klokken var nesten tyve, og de drikkebulene som proletarene vanket på — «puber» ble de kalt — var stappfulle av gjester. De grimete svingdørene gikk opp og inn i det uendelige, og innenfra kunne en kjenne en stank av urin, sagmugg og surt øl. I et hjørne som ble dannet av en fremspringende husvegg stod tre menn meget tett sammen, den midterste av dem holdt opp en utbrettet avis som de to andre studerte over skuldrene på ham. Ennå før Winston var så nær at han kunne se ansiktsuttrykkene deres, kunne han lese i hver linje av deres legemer hvor intenst opptatt de var. Tydeligvis var det en eller annen viktig nyhet de leste. Han var bare noen skritt fra dem, da gruppen plutselig oppløste seg, og to av karene var i voldsom trette. Et øyeblikk så det ut til at det ville komme til slagsmål.

— Kan du ikke høre hva jeg sier, for faen? Jeg sier deg at noe nummer som slutter på sju har’ke vunnet på over fjorten måneder!

— Jomen har det det!

— Nei, det har det ikke! Hjemme har jeg dem skrevet opp alle sammen i de siste to åra. Jeg notterer dem like så sikkert som klokka går. Og jeg sier deg at ikke noe nummer som slutter på sju…

— Joda, en sjuer har vinni! Jeg har det fordømte nummeret på tunga, så å si. Fire og sju sluttet det på. Det var i febbruar — den andre uka i febbruar.

— Febbruar, kyss meg bak! Jeg har hele greia oppskrevet, svart på hvitt. Og jeg sier deg at ikke noe nummer…

— Å, hold kjeft! sa den tredje mannen.

De snakket om Lotteriet. Winston så jeg tilbake da han hadde gått tredve meter. Fremdeles stod de og kjeklet, med ivrige, opphissede fjes. Lotteriet, som hver uke utbetalte veldige premier, var den eneste offentlige begivenhet som proletarene var interessert i. Sannsynligvis var det noen millioner proletarer for hvem Lotteriet var den viktigste, om ikke den eneste grunn til å holde seg i live. Det var deres glede, deres galskap, deres bedøvelsesmiddel, deres åndelige stimulans. Når det gjaldt Lotteriet, lot selv mennesker som snaut kunne lese og skrive til å kunne prestere de mest innviklede regnestykker og en utrolig hukommelse. Det var en hel klasse mennesker som levde bare av å selge systemer, tips og lykkeamuletter. Winston hadde ingenting å gjøre med driften av Lotteriet, som lå under Overflodsministeriet, men som alle i Partiet var han på det rene med at premiene i stor utstrekning var imaginære. I vireligheten ble bare småbeløp utbetalt, for vinnerne av de store lodder var personer som ikke eksisterte. Da det ikke fantes noen virkelige forbindelser mellom de forskjellige deler av Oceania, var dette ikke vanskelig å arrangere.