1984

Naturligvis var ikke dette noen virkelig oppdagelse i seg selv. Selv så tidlig som da hadde ikke Winston trodd at de mennesker som ble tilintetgjort under utrenskningene virkelig hadde begått de forbrytelser de ble anklaget for. Men dette var et konkret bevis, det var et fragment av den avskaffede fortid, akkurat som et fossilt ben som dukker opp i et galt geologisk lag og ødelegger en vitenskapelig teori. Det var nok til å sprenge Partiet til atomer, om han kunne ha publisert det for verden og kunngjort betydningen av det.

Han hadde øyeblikkelig gått i gang med sitt arbeid. Så snart han oppdaget hva fotografiet var og hva det betydde, hadde han dekket det med et annet stykke papir. Da han rullet det op, hadde det heldigvis vært opp ned, sett fra fjernskjermen.

Han la notisblokken på kneet og skjøv stolen tilbake for å komme så langt som mulig unna fjernskjermen. Det var ikke vanskelig å bevare et uttrykksløst ansikt, og selv ens åndedrag kunne kontrolleres når en tok seg sammen, men en kunne ikke kontrollere bankingen av sitt hjerte, og fjernskjermen var så ømfintlig at den kunne registrere selv den. Han ventet en tid som han anslo til ti minutter, hele tiden pint av tanken på at en tilfeldighet skulle avsløre ham — et plutselig vindpust som blåste over pulten, for eksempel. Uten å dekke fotografiet slapp han det så i minnehullet sammen med noen annen makulatur. Ennå et minutt, og det var sannsynligvis støv og aske.

Dette hendte for ti-elleve år siden. I dag ville han trolig ha gjemt dette fotografiet. Det var rart at bare det faktum at han hadde holdt det mellom fingrene spilte en rolle, selv nå da både fotografiet selv og den hendelsen det foreviget ikke var annet enn et minne. Han spekulerte på om Partiets tak på fortiden var mindre sterkt, fordi et bevis som ikke eksisterte mer hadde eksistert en gang.

Men sett at fotografiet i dag på en eller annen måte kunne gjenoppstå av asken — ville det da virkelig være et bevis? Allerede på det tidspunkt da han gjorde sin oppdagelse, var Oceania ikke lenger i krig med Eurasia, og følgelig måtte de tre døde menn ha forrådt sine hemmeligheter til agenter for Øst-Asia. Siden den gang hadde det også vært andre forandringer — to, tre, han husket ikke hvor mange. Høyst sannsynlig var tilståelsene blitt skrevet om og skrevet om inntil de opprinnelige kjensgjerninger og datoer ikke betydde det minste mer. Det var ikke bare slik at fortiden endret seg, den endret seg ustanselig. Det som først og fremst gav ham en følelse av mareritt, var at han aldri klart forstod hvorfor dette veldige falskneriet ble begått. De øyeblikkelige fordeler med forfalskningen av fortiden var åpenbare, men det endelige motiv for det var mystisk. På ny tok han pennen og skrev:

Jeg forstår HVORDAN, men jeg forstår ikke HVORFOR.

Som så mange ganger før undret han seg på om han selv var gal. Galskap betydde kanskje bare det samme som at man utgjorde en minoritet på én. En gang hadde det vært et tegn på galskap å tro at jorden gikk rundt solen, i dag var det å gro at fortiden er uforanderlig. Han kunne være alene om å ha denne troen, og hvis han var alene, var han gal. Men tanken på at han var gal bekymret ham ikke større: det virkelig redselsfulle var at også han kunne ta feil.

Han tok opp læreboken i historie og så på portrettet av Store Bror, som dannet forsatsbildet. De hypnotiske øynene stirret inni hans egne. Det var som en eller annen veldig kraft presset ham ned — noe som trengte inn i hans skalle, som hamret på hjernen og skremte all troen fra ham, som nesten overtalte ham til å benekte hans egne sanser. Til slutt ville Partiet kunngjøre at to og to er fem, og en måtte tro det. Det var ikke til å unngå at det før eller siden kom med denne påstanden, selve logikken i dets stilling krevde det. Dets filosofi benektet ikke bare erfaringens gyldighet, men stilltiende også selv de ytre realiteters eksistens. Sunn fornuft var selve erkekjetteriet. Og det uhyggelige var ikke at en ville bli drept fordi en trodde noe annet, men at Partiet kunne ha rett. For når det kommer til stykket, hvordan vet vi at to og to er fire? Eller at tyngdekraften funksjonerer? Hvis både fortiden og den ytre verden bare eksisterer i tanken, og hvis tanken i seg selv lar seg kontrollere — hva da?

Nei! Med ett var det som hans mot ble styrket av seg selv. O’Briens ansikt hadde glidd in i hans bevissthet uten noen tydelig idéassosiasjon. Sikrere en noengang før visste han at O’Brien stod på hans side. Han skrev denne dagboken for O’Brien — til O’Brien: den var som et uendelig brev som ingen kom til å lese noengang, men som var rettet til et bestemt menneske og fikk sitt preg av det.