1984

Hvordan kunne en vite hvor meget av det som var løgn? Det kunne være sant at gjennomsnittsmennesket hadde det bedre nå enn før Revolusjonen. Det eneste bevis på det motsatte var den stumme protest i ens egen kropp, den instinktive følelse av at de forhold en levde under var uutholdelige og at de måtte ha vært annerledes i en annen tid. Det slo ham at det virkelig karakteristiske ved den moderne tilværelse ikke var dens grusomhet og usikkerhet, men rett og slett dens goldhet, skittenhet, sløvhet. Når han så seg rundt, hadde livet ingen likhet verken med de løgner som fosset ut av fjernskjermene eller med de idealer som Partiet prøvde å virkeliggjøre. Store deler av det var nøytrale og upolitiske, selv for et partimedlem, et slit med trettende oppgaver, en kamp for en plass på undergrunnen, stoppingen av en hullet sokk, tiggingen av en sakkarintablett, sparingen av en sigarettstump. Det ideal Partiet hadde stilt opp, var noe veldig og fryktelig og skinnende — en verden av stål og betong, av veldige maskiner og skrekkinnjagende våpen, et folk av krigere og fanatikere, som marsjerte frem i fullkommen enhet, slik at alle tenkte de samme tanker og skrek de samme slagord, en myldrende masse som ustanselig arbeidet, kjempet, triumferte og forfulgte, tre hundre millioner mennesker, alle med de samme ansikt. Virkeligheten var forfalne, skitne byer, der underernærte mennesker trasket rundt i utette sko, med flikkede hus fra det nittende århundre som alltid luktet av kål og klosetter. Det var som han så en visjon av London, en veldig ruinby, byen med en million bosskasser, og dette bildet gled sammen med et bilde av fru Parsons med det furete ansiktet og bustete håret, som tuklet hjelpeløst med et ett avløpsrør.

Enda en gang bøyde han seg og klødde seg på ankelen. Dag og natt skar fjernskjermene i ørene hans med statistikk som beviste at menneskene i dag hadde mer mat, flere klør, bedre husvære og bedre fornøyelser — at de levde lenger, arbeidet kortere, var større, sunnere, sterkere, lykkeligere, intelligentere, bedre utdannet enn folk for femti år siden. Ikke et ord av det kunne noensinne bevises eller motbevises. Partiet hevde for eksempel at i dag kunne førti prosent av de voksne proletarer lese og skrive: Revolusjonen hadde tallet bare vært femten prosent, ble det sagt. Partiet påstod at barnedødeligheten nå bare var hundre og seksti pro mille, mens den før Revolusjonen hadde vært tre hundre — og slik fortsatte det. Det var som en enkel ligning med to ukjente størrelser. Det kunne godt være at bokstavelig talt hvert eneste ord i historiebøkene, selv det en godtok uten å nøle, var ren og skjær fantasi. For alt det han visste, kunne det aldri ha eksistert en slik lov som jus primae noctis, eller en slik skapning som en kapitalist, eller et slikt plagg som en flosshatt.

Alt svant bort i tåke. Fortiden var visket ut, utviskingen var glemt, løgnen ble til sannhet. Bare en eneste gang i sitt liv hadde han hatt et konkret, ugjendrivelig bevis på et falskneri — og vel å merke etter at det var foretatt, for det var det som tellet. Han hadde holdt det i fingrene så lenge som tredve sekunder. Det må ha vært i 1973 — iallfall omtrent på den tiden da han og Katharine hadde reist fra hverandre. Men den datoen som virkelig betydde noe, lå syv-åtte år tidligere i tiden.

Historien begynte faktisk i midten av sekstiårene, de store utrenskningers tid, da Revolusjonens opprinnelige ledere ble utryddet en gang og for alltid. I 1970 var det ingen av dem tilbake uten Store Bror selv. Alle de andre var på den tiden blitt avslørt som forrædere og kontrarevolusjonære. Goldstein hadde flyktet og skjulte seg gud vet hvor, og av de andre hadde noen få simpelthen forsvunnet, mens flertallet var blitt henrettet etter oppsiktvekkende offentlige prosesser og etter å ha tilstått sine forbrytelser. Blant de siste overlevende var tre menn som het Jones, Aaronson og Rutherford. Det må ha vært i 1965 disse tre ble arrestert. Som så ofte hendte, hadde de forsvunnet for et års tid eller mer, slik at en ikke visste om de var i live eller døde, og så var de med ett blitt dratt frem for å anklage seg selv på den vanlige måten. De hadde tilstått forbindelse med fienden (også på den tid var det Eurasia som var fienden), underslag av offentlige midler, nord på en rekke betrodde partimedlemmer, intriger mot Store Bror, som hadde begynt lenge før Revolusjonen, og sabotasjehandlinger som hadde ført til at hundretusener mistet livet. Etter at de hadde tilstått alt dette, hadde de fått tilgivelse, de var blitt gjenopptatt i Partiet og hadde fått stillinger som i virkeligheten var sinekyrer, men som utadtil syntes viktige. Alle tre hadde skrevet lange, ydmyke artikler i Times, der de analyserte grunnene til sitt frafall og lovte bot og bedring.