1984

Winston tok seg frem oppover stien som var droplet av lys og skygge; der grenene delte seg, trådte han ut i dammer av gull. Under trærne til venstre var jorden tåket av blåklokker. Det var som luften kysset hans hud. Datoen var den annen mai. Fra et sted lenger inne i skogen kom kurringen av ringduer.

Han var litt tidlig ute. Det hadde ikke vært noen vanskeligheter med reisen, og piken var tydeligvis så erfaren at han var mindre redd enn han normalt ville ha vært. Sannsynligvis kunne han stole på at hun hadde funnet et trygt sted. Men i sin alminnelighet kunne en ikke gå ut fra at en var stort sikrere ute på landet enn i London. Selvsagt var det ingen fjernskjermer her, men en løp alltid risikoen for skjulte mikrofoner som kunne oppfange ens stemme slik at den ble gjenkjent. Dessuten var det ikke lett å foreta en privat reise uten å vekke oppmerksomhet. Når det gjaldt avstander på mindre enn hundre kilometer behøvde en ingen påtegning på passet, men stundom var det patruljer på jernbanestasjonene, og de undersøkte papirene til hvert eneste partimedlem de fant der og stilte leie spørsmål. Ingen patrulje hadde imidlertid vist seg, og mens han gikk fra stasjonen, hadde han forsiktig sett seg tilbake og forvisset seg om at han ikke ble fulgt. Toget var fullt av proletarer som var i feriestemning på grunn av det sommerlige været. Vognen han reiste i hadde harde trebenker og var overfylt av en eneste enorm familie, fra en tannløs oldemor til en baby med sin første tann, alle på vei fra byen for å tilbringe ettermiddagen sammen med klassefeller på landet og — som de åpenlyst betrodde Winston — for å skaffe seg litt svartebørssmør.

Veien ble bredere, og et minutt eller kom han til den stien hun hadde fortalt ham om, den var bare en kreatur-sti som snodde seg mellom buskene. Han hadde ikke noe ur, men den kunne ennå ikke være femten. Blåklokkene stod så tett under ham at det var umulig ikke å tråkke på dem. Han bøyde seg og begynte å plukke noen av dem, delvis for å få tiden til å gå, men dels også på grunn av en uklar tanke om at han gjerne ville gi henne en bukett blomster når de møttes. Han hadde sanket en stor bukett og stod og åndet inn den litt emne duften av den, da en lyd bak ham fikk ham til å fryse til is — den var ikke til å ta feil av, det var en fot som tråkket på kvister. Han fortsatte å plukke blåklokker. Det var det beste han kunne ta seg til. Det kunne være henne, men det kunne også være en forfølger. Hvis han så seg rundt, innrømmet han sin brøde. Han plukket en blåklokke til og enda en. En hånd falt lett på skulderen hans.

Han så opp. Det var henne. Hun ristet på hodet, tydeligvis for å varsku ham om at han ikke måtte si noe, og så bøyde hun buskene til side og gikk fort bortover den smale stien inn i skogen mens han fulgte etter. Tydeligvis hadde hun gått denne veien før, for hun unngikk de myrlendte delene som av vane. Winston fulgte hakk i hæl, han holdt fremdeles blomsterbuketten i neven. Hans første følelse var lettelse, men mens han så på den sterke, slanke skikkelsen foran seg, med det røde skjerfet som var snodd akkurat så stramt at det fremhevet kurven i hoftene hennes, fikk han en forstemmende følelse av egen underlegenhet. Selv nå forekom det ham helt sannsynlig at når hun snudde seg og så på ham, var det bare for å si at hun ville trekke seg tilbake fra hele historien. Den duftende luften og det grønne løvhanget skremte ham. Alt på turen fra stasjonen hadde maisolen fått ham til å føle seg skitten og loslitt, et stuemenneske med London-soten i porene. Han måtte tenke på at dette var første gang hun hadde sett ham i fullt dagslys og i frisk luft. De kom til det nedfalne treet hun hadde snakket om. Hun hoppet over det og tvang buskene til side på et sted hvor det ikke så ut til å være noen åpning. Da Winston fulgte etter, oppdaget han at de var i en naturlig lysning i skogen, en liten gresskledd bakke, omgitt av høye busker som skjulte den totalt. Hun stanset og snudde seg.

— Nå er vi fremme, sa hun.

Han stod flere skritt fra henne. Ennå våget han ikke å komme nærmere.

— Jeg ville ikke si noe nede på veien, for det tilfelle der skulle være en hemmelig mikrofon der, sa hun. — Jeg tror ikke det er det, men det kunne hende. Det er alltid en sjanse for at et av de svina kjenne igjen stemmen på en. Det er fint her.

Fremdeles hadde han ikke mot til å nærme seg henne. — Det er fint her, gjentok han tåpelig.

— Ja. Se på trærne, sa hun. Det var små asketrær, som en gang var blitt hugget, men som hadde skutt opp igjen i en skog av stammer, ingen av dem tykkere enn et håndledd. — Det fins ikke noe som er stort nok til å gjemme en mikrofon i. Dessuten har jeg vært her før.

De konverserte bare. Han hadde klart å komme seg litt nærmere. Hun stod foran ham, meget rank, med et smil som virket litegrann ironisk, som om hun undret seg over at han var så sen i vendingen. Blåklokkene hadde falt til jorden. De lot til å ha gjort det av egen drift. Han tok henne i hånden.