1984

I en fart gikk de tilbake til lysningen, av og til knaket det i en kvist der de tråkket. Da de var innenfor ringen av unge trær, snudde hun seg og ble stående ansikt mot ansikt til ham. Begge pustet fort, men smilet var kommet tilbake i munnvikene hennes. Hun stod og så på ham et øyeblikk, og så følte hun på glidelåsen på overallen. Jo! det var nesten som i drømmen. Nesten like fort som han hadde drømt det hadde hun tatt av seg klærne, og da hun slengte dem til side, var det med den samme praktfulle bevegelse som lot til å utslette en hel sivilisasjon. Kroppen hennes lyste hvit i solen. Men et øyeblikk så han ikke på den; hans blikk var festet på det fregnete ansiktet med dets svake, djerve smil. Han la seg på kne foran henne og tok hendene hennes i sine.

— Har du gjort dette før?

— Naturligvis. Hundrer av ganger — vel, i det minste snesevis av ganger.

— Med partimedlemmer?

— Ja, alltid med partimedlemmer.

— Med medlemmer av Det indre parti?

— Nei, aldri med de svina, aldri. Men det er nok dem som ville, om de fikk en liten sjanse. De er ikke så hellige som de later til.

Hjertet hoppet i ham. Hun hadde gjort det snesevis av ganger — han skulle ha ønsket det var hundrer, ja tusener. Alt som tydet på fordervelse fylte ham alltid med et vilt håp. Hvem visste om ikke Partiet kanskje var råttent under overflaten, om ikke dets dyrkelse av nidkjærheten og selvfornektelsen rett og slett var noe humbug for å dekke lasten. Hvis han kunne ha smittet en hel skokk av dem med spedalskhet eller syfilis, ville han gladelig ha gjort det! Han ville gjøre alt som kunne svekke, undergrave, skape forråtnelse. Han drog henne ned slik at de ble liggende på kne mot hverandre.

— Hør her. Jo flere menn du har hatt, dess mer elsker jeg deg. Skjønner du det?

— Ja.

— Jeg avskyr renhet, jeg avskyr godhet! Jeg vil ikke det skal eksistere noen dyd i det hele tatt. Jeg vil at alle skal være råtne og fordervet tvers igjennom.

— Ja, da skulle jeg passe godt for deg, skatten min. Jeg er råtten tvers igjennom.

— Liker du å gjøre dette? Jeg mener ikke bare med meg, jeg mener tingen i seg selv.

— Jeg synes det er deilig.

Fremfor alt var det dette han gjerne ville høre. Ikke bare kjærlighet til en bestemt mann, men selve det dyriske instinkt, den enkle, altomfattende attrå — det var den kraft som ville slite Partiet i stykker. Han presset henne med i gresset, mellom de falne blåklokkene. Denne gang var det ingen vanskeligheter. Snart saktnet hevingen og senkningen av deres bryst av til normal fart, og i en slags frydefull hjelpeløshet gled de fra hverandre. Solen syntes å ha blitt varmere. Begge var de søvnige. Han tok overallene og la dem delvis over henne. Nesten med det samme falt de i søvn og sov omtrent en halv time.

Winston våknet først. Han reiste seg og så på det fregnete ansiktet som fremdeles lå i fredelig søvn, støttet i den ene hånden hennes. Bortsett fra munnen kunne en ikke kalle henne vakker. Det var en rynke eller to ved øynene, hvis en så nøye etter. Det korte mørke håret var ualminnelig tykt og bløtt. Han kom til å tenke på at han ennå ikke kjente etternavnet hennes eller visste hvor hun bodde.

Den unge, sterke kroppen, som nå lå hjelpeløs i søvnen, vakte en medlidende, beskyttende følelse i ham. Men den ubevisste ømhet han hadde følt under hasselbusken, mens måltrosten sang, var ikke kommet helt tilbake. Han trakk overallen til side og så på hennes glatte, hvite hofte. I gamle dager, tenkte han, så en mann på kvinnes legeme og så at hun var attråverdig, og det var slutten på historien. Men nå for tiden fantes det ikke hverken ren attrå eller ren kjærlighet. Ingen følelse var ren, fordi alt var blandet opp med frykt og hat. Deres favntak hadde vært en kamp og klimaks en seier. Det var et slag mot Partiet. Det var en politisk handling.

III

— Vi kan møtes her en gang til, sa Julia. — Som regel kan en trygt bruke det samme stedet to ganger. Men naturligvis ikke før om en måned eller to.

Så snart hun hadde våknet, var hennes opptreden blitt en annen. Hun ble rask og forretningsmessig, tok på seg klærne, bandt det røde skjerf om livet og tok til å ordne alle detaljene ved hjemreisen. Det forekom ham naturlig å overlate alt dette til henne. Det var tydelig hun hadde en praktisk sluhet som Winston manglet, og hun lot også til å ha et uttømmende kjennskap til omegnen av London, en viten som skyldtes talløse fellesutflukter. Den ruten han skulle følge, var en helt annen enn den han hadde tatt da han kom hit og førte ham til en helt annen jernbanestasjon. — Du må aldri ta den samme veien frem og tilbake, sa hun, som om hun forkynte et viktig alment prinsipp. Selv skulle hun dra først, og Winston skulle vente en halv time før han fulgte etter.