1984

Julia var seks og tyve år gammel. Hun bodde på et herberge sammen med tredve andre piker. («Alltid i stanken av kvinnfolk! Hvor jeg hater kvinnfolk!» sa hun i parentes.) Som han hadde gjettet seg til, arbeidet hun ved maskinene i roman-avdelingen. Hun likte arbeidet, som hovedsakelig bestod i å kjøre en kraftig, men lunefull elektrisk motor. Hun var «ikke flink», men var glad i å bruke hendene sine og følte seg hjemme med maskineri. Hun beskrev hele prosessen med fremstillingen av en roman, fra det alminnelige direktiv som ble utstedt av plankomitéen ned til den endelige finpussing av redaksjonsstaben. Men hun var ikke interessert i det ferdige produkt. Hun «brydde seg ikke større om å lese», sa hun. Bøker var bare en vare som måtte fremstilles, på samme måte som syltetøy eller skolisser.

Hun husket ikke lenger tilbake enn till begynnelsen av sekstiårene, og hun hadde bare kjent et eneste menneske som pleide å snakke om tiden før Revolusjonen, nemlig hennes bestefar, som hadde forsvunnet da hun var åtte år. På skolen hadde hun vært kaptein på hockeylaget og hadde vunnet førstepremien i gymnastikk to år i trekk. Hun hadde vært troppsfører i Spionene og avdelingssekretær i Ungdomsfylkingen før hun sluttet seg til Anti-kjønnsfylkingen. Hun hadde alltid fått de beste skussmål. Hun var til og med (et usvikelig tegn på anseelse) blitt tatt ut til å arbeide i Pornosec, den underseksjon av roman-avdelingen som produserte billig pornografi for proletarene. Hun fortalte at de som arbeidet der kalte den «Møkkhuset». Der hadde hun vært et år og hjulpet til å fremstille små bøker i lukkede omslag med titler som Noe som river, En natt på en pikeskole og så videre. De ble kjøpt i all hemmelighet av proletar-ungdommer som trodde at de kjøpte noe ulovlig.

— Hva slags bøker er dette egentlig? spurte Winston nysgjerrig.

— Å, det verste sprøyt. I virkeligheten er de kjedelige. De handler bare om seks emner, men de blir variert litt. Jeg arbeidet naturligvis bare ved kaleidoskopene. Jeg var aldri i redaksjonen. Heg er ikke litterær, kjære deg — ikke så pass en gang.

Til sin forbauselse fikk han høre at alle funksjonærene i Pornosec unntatt avdelingssjefen var kvinner. Teorien gikk ut på at mennenes kjønnsinstinkter var mindre kontrollerbare enn kvinnenes, og at de derfor løp større risiko for å bli fordervet av den skitten de stelte med.

— De liker ikke en gang å ha gifte kvinner der, la hun til. — Men de går alltid ut fra at unge piker er så rene. Her er iallfall en som ikke er det.

Hun hadde hatt sin første elskovshistorie da hun var seksten år med et partimedlem på seksti, som siden begikk selvmord for å unngå bli arrestert. — Og det var jaggu heldig, sa Julia, for ellers hadde han plumpet ut med mitt navn da han tilstod. Senere hadde det vært forskjellige andre. Livet var ganske enkelt, slik som hun så det. En ville ha moro, og «de», det vil si Partiet, ville hindre en i det, derfor brøt en reglene så godt en kunne. Hun lot til å finne det ikke naturlig at «de» forsøkte å frate en gleden som at en selv la an på ikke å bli knepet. Hun avskydde Partiet, og sa det med de groveste ord, men hun kom ikke med noen generell kritikk av det. Hun hadde ingen interesse for Partiets lære unntatt når den berørte hennes egen tilværelse. Han la merke til at hun aldri brukte nytale-ord, bortsett fra dem som var gått over i dagligtalen. Hun hadde aldri hørt om Brorskapet og nektet å tro på dets eksistens. All slags organisert opprør mot Partiet forekom henne tåpelig, fordi det var en opplagt fiasko. Hvis en var smart, skulle en bryte reglene og likevel holde seg i live. han lurte på hvor mange av hennes type det var i den yngre generasjon — blant de mennesker som hadde vokst opp i Revolusjonens verden, som ikke kjente noe annet, som godtok Partiet som noe uforanderlig akkurat som himmelen, som ikke gjorde opprør mot dets autoritet, men simpelthen unngikk det, som en kanin flykter for en hund.

De drøftet ikke muligheten av å bli gift. Den var så fjern at det ikke var umaken verd å tenke på den. Ingen komité ville noengang sanksjonere et slikt ekteskap, selv om de var blitt kvitt Katharine, Winstons kone. Det var håpløst, selv bare som en dagdrøm.

— Hvordan var hun, den konen din? spurte Julia.

— Hun var… kjenner du nytale-ordet godtankefull? Der betyr naturligvis ortodoks, ute av stand til å tenke en dårlig tanke.

— Nei, jeg kjente ikke ordet, men den mennesketypen har jeg god greie på.

Han begynte å fortelle henne historien om sitt ekteskap, men underlig nok var det som hun alt kjente hovedtrekkene i den. Nesten som hun selv hadde sett eller følt det, beskrev hun for ham hvordan Katharines legeme hadde stivnet så snart han tok i henne, og hvordan hun likesom skjøv ham fra seg av alle krefter, selv når hun hadde slått armene tett om ham. Han fant det ikke vanskelig å snakke med Julia om slike ting, for Katharine hadde for lenge siden sluttet å være et pinefullt minne, hun var bare et ubehagelig.