1984

Under vinduet var det noen som sang. Winston tittet ut, han følte seg trygg bak det beskyttende musselinsgardinet. Junisolen stod fremdeles høyt på himmelen, og på den sollyse gårdsplassen nedenfor så han en kvinne. Hun var enorm, solid som en normannisk søyle, med muskelsterke røde underarmer og et forkle som var knyttet om livet; hun travet frem og tilbake mellom en vaskebalje og en klessnor og hengte opp en mengde små firkantede hvite plagg, som Winston så var barnebleier. Når munnen hennes ikke var korket til av klesklyper, sang hun med kraftig altstemme:

Det var bare et håpløst innfall,
det svant som når solen går ned.
Men et blikk og et ord gav meg drømmer på jord
og stjal hele min hjertefred.

Melodien hadde vært en landeplage i London i flere uker. Det var en av talløse andre sanger som ble laget til gagn for proletariatet av en underseksjon i musikkavdelingen. Teksten till disse sangene ble fabrikert uten noen menneskelig medvirkning på et apparat som kaltes en versemaker. Men kvinnen sang så melodiøst at hun nesten laget en vakker lyd av det forferdelige tøvet. Han kunne høre sangen hennes og skrapingen av skoene hennes på broleggingen, og barna som hojet ute på gaten og langt borte en svak larm av trafikken. Men like fullt virket værelset underlig stille, fordi det ikke fantes noen fjernskjerm der.

Galskap, galskap, galskap! tenkte han på ny. Det var utenkelig at de kunne møtes på dette værelset mer enn noen uker uten å bli tatt. Men den fristelsen å ha et skjulested som virkelig var deres eget, innendørs og like i nærheten, hadde vært for sterk for dem begge. Etter deres besøk i kirketårnet hadde det en tid vært helt umulig å arrangere noe nytt stevnemøte. Arbeidstiden var blitt drastisk øket på grunn av den kommende Hat-uken. Ennå var det over en måned til den, men de enorme og inviklede forberedelser som trengtes, betydde ekstraarbeid for alle og enhver. Langt om lenge klarte de å sikre seg en friettermiddag på samme tid. De hadde avtalt å dra tilbake til lysningen i skogen. Kvelden i forveien hadde de et kort møte på gaten. Som vanlig stirret Winston intenst på Julia da de kom drivende mot hverandre i menneskestrømmen, men av det korte øyekastet han gav henne, fikk han det inntrykk at hun var blekere enn vanlig.

— Vi må utsette det, mumlet hun da hun mente det var trygt å snakke. I morgen, mener jeg.

— Hva?

— I morgen ettermiddag. Jeg kan ikke komme.

— Hvorfor ikke det?

— Å, den vanlige grunnen. Det kom så tidlig denne gangen.

Et øyeblikk var han hoppende sint. I den måneden han hadde kjent henne var arten av hans attrå blitt en annen. Til å begynne med hadde det vært lite virkelig sensualitet i den. Deres føreste samleie hadde bare vært en viljesakt. Men etter den andre gangen var det blitt annerledes. Lukten av håret hennes, smaken av munnen, sanseinntrykkene av hennes hud lot til å ha trengt inn i ham eller å fylle hele luften omkring ham. Hun var blitt en fysisk nødvendighet, noe som han ikke bare lengtet etter, men følte han hadde en rett til. Da hun sa at hun ikke kunne komme, fikk han en følelse av at hun snøt ham. Men akkurat i dette øyeblikk presset mengden dem sammen, og deres hender fant hverandre et sekund. Hun gav fingertuppene hans en fort klem, som syntes å innby ikke til attrå, men til hengivenhet. Det slo ham at når en levde sammen med en kvinne, måtte denne særegne skuffelsen være en normal, tilbakevendende hendelse, og med ett ble han grepet av en sterk ømhet som han aldri hadde følt for henne før. Han ønsket at de var et gift par med ti års ekteskap bak seg. Han ønsket at han kunne vandre sammen med henne gjennom gatene, slik som de gjorde nå, men åpenlyst og uten frykt, mens de snakket om helt alminnelige ting og kjøpte ditt og datt til husholdningen. Fremfor alt ønsket han at de hadde et sted hvor de kunne være alene uten å føle seg forpliktet til å ligge med hverandre hver gang de møttes. Det var ikke akkurat i dette øyeblikk, men dagen etter at han fikk idéen om å leie rommet hos Charrington. Da han foreslo det for Julia, hadde hun samtykket med en uventet iver. De visste begge at det var det glade vanvidd. Det var som de med vitende og vilje tok et steg nærmere graven. Mens han satt og ventet på sengekanten, tenkte han på ny på kjellerne i Kjærlighetsministeriet. Det var rart hvordan denne skjebnebestemte redsel beveget seg inn og ut av ens bevissthet. Den lå der, som en fremtidig uunngåelighet, som en innledning til døden, like sikkert som 99 går foran 100. Han kunne ikke slippe unna den, men han kunne kanskje utsette den, og likevel søkte han gang på gang, ved en bevisst og villet handling, å korte av ventetiden før den kom.