1984

Den svarte panikken var allerede halvveis glemt. Han skammet seg litt over seg selv og satte seg opp mot hodegjerdet. Julia stod opp av sengen, trakk på seg overallen og gjorde i stand kaffen. Lukten av den var så sterk og eggende at de lukket vinduet for at ikke noen utenfor skulle merke den og bli nyfiken. Noe som var enda bedre enn smaken av kaffen var den fine sammensetningen av den og sukkeret, for sukker var en ting som Winston nesten hadde glemt etter å ha levd på surrogater i alle disse årene. Med den ene hånden i lommen og et stykke brød med syltetøy på i den andre, vandret Julia rundt i værelset. Hun kastet et likegyldig blikk på bokhyllen, sa sin mening om hvordan kaffebordet best kunne repareres, slapp seg ned i den fillete lenestolen for å kjenne om den var god å sitte i, og undersøkte den idiotiske tallskiven med tolv tegn med en slags overbærende munterhet. Hun tok med seg brevpressen bort til sengen for å se den i bedre lys. Han tok den ut av hånden hennes, som alltid betatt av den bløte regnvannsfarven i glasset.

— Hva tror du det er? sa Julia.

— Jeg tror ikke det er noe — jeg mener, jeg tror det aldri er blitt brukt til noe spesielt. Det er derfor jeg liker det. Det er en liten bit historie, som de har glemt å forandre. Det er et budskap fra den tid som var for hundre år siden, bare en visste hvordan en skulle tolke det.

— Og det bildet der borte — hun kastet på hodet i retning av stålstikket på den motsatte veggen — det er vel hundre år gammelt?

— Mer. To hundre, skal jeg vedde på. Det er umulig å si. Det er uråd å finne ut alderen på noe nå for tiden.

Hun gikk bort og tittet på det. — Her var det det beistet stakk snuten ut, sa hun og sparket på panelet rett under bildet. — Hva for en bygning er dette? Jeg har sett den før et steds.

— Det er en kirke, eller det var det iallfall. Den het St. Clement’s Dane. Han kom på ny til å minnes bruddstykket av det rimet som Charrington hadde lært ham, og halvveis lengselsfullt la han til:

Appelsiner og sitroner, sier Clemensklokkens toner.

Til hans forbauselse fylte hun ut verset:

Du skylder meg tre farthings, sier klokken i St. Martin’s.
Når er det beleilig? sier klokken i Old Bailey…

— Jeg kan ikke huske hva som kommer etter det. Men jeg husker iallfall at det slutter med: her kommer lyset som skal lyse deg til ro, her kommer kniven som skal kappe deg i to.

Det var som de to delene av et hemmelig passord. Men det måtte være en linje etter «klokkene i Old Bailey». Kanskje kunne en grave det frem av Charringtons hukommelse, hvis en tok ham på den rette måten.

— Hvem har du lært det av? spurte han.

— Av min bestefar. Han pleide å si det da jeg var liten pike. Han ble fordampet da jeg var åtte år — i hvert fall forsvant han. Gad vite hva en sitron var for noe, tilføyde hun inkonsekvent. — Jeg har sett appelsiner. De er en slags rund, gul frukt med tykt skall.

— Jeg kan huske sitroner, sa Winston. — De var ganske alminnelige i femtiårene. De var så sure at det gikk kaldt igjennom deg bare du luktet på dem.

— Jeg skal vedde på at det er veggedyr bak det bildet, sa Julia. — Jeg skal ta det ned og tørke det ordentlig av en dag. Nå tror jeg det nesten er på tide å skilles. Jeg må ta av meg denne malingen. Æsj, så vemmelig! Etterpå skal jeg vaske av deg leppestiften.

Winston ble liggende enda i noen minutter. Det tok til å mørkne i værelset. Han snudde seg mot lyset og ble liggende og stirre på brevpressen. Det som var så uendelig interessant, var ikke den lille korallbiten, men det indre av selve glasset. Det var slik en dybde i det, og likevel var det nesten like gjennomsiktig som luften. Det var som om overflaten av glasset var himmelhvelvet, som omsluttet en komplett ørliten verden og dens atmosfære. Han hadde følelsen av at han kunne komme inn i den, og at han faktisk var inne i den, sammen med mahognisengen og klaffebordet og uret og stålstikket og brevpressen selv. Brevpressen var det rommet han befant seg i, og korallen var Julias og hans eget liv, som i en slags evighet lå fast i hjertet av krystallet.

V

Syme var forsvunnet. En vakker dag møte han ikke til arbeidet, og noen få tankeløse mennesker kom med sine betraktninger om hans fravær. Dagen etter var det ingen som nevnte ham. Den tredje dagen gikk Winston inn i vestibylen i arkivavdelingen for å se på oppslagstavlen. Ett av oppslagene var en trykt liste over medlemmene av sjakk-komitéen, hvor Syme hadde vært med. Listen så nesten nøyaktig ut som den før hadde gjort — ingenting var strøket ut — men det var ett navn mindre. Det var nok. Syme hadde opphørt å eksistere — han hadde aldri eksistert.