1984

Han hørte rakse skritt i trappen. Julia kom farende inn. Hun hadde med seg en verktøypose av grov, brun seilduk, maken til den han stundom hadde sett henne gå med til og fra ministeriet. Han skyndte seg frem for å ta henne i armene, men hun fridde seg nokså fort, delvis fordi hun ennå holdt posen.

— Et sekund, sa hun. — La meg bare vise deg hva jeg har tatt med. Har du skaffet noe av den fæle Seierskaffen? Jeg tenkte meg det. Du kan hive den, for vi trenger den ikke. Se her.

Hun la seg på kne, åpnet posen og tømte ut noen skrunøkler og et skrujern som lå øverst i den. Under dem var det en hel del saker, pent innpakket i papir. Den første pakken hun gav Winston føltes underlig, men likevel på en måte kjent. Den var fylt med noe tungt stoff som lignet fint sand og som gav etter når en klemte på det.

— Det er vel ikke sukker? sa han.

— Ekte sukker. Ikke sakkarin, men sukker. Og her er et brød — ordentlig hvitt brød, ikke det svineriet vi spiser — og et lite glass syltetøy. Og her er en melkeboks — men se her, du! Dette er jeg virkelig stolt av. Jeg måtte vikle noe strie om det, fordi…

Men hun behøvde ikke å fortelle ham hvorfor hun hadde måttet skjule det. Lukten fylte alt værelset, en fyldig varm duft, som virket som den kom fra hans tidligste barndom, men som en av og til kunne kjenne også nå; den kunne strømme nedover et smug før en dør ble slått igjen, eller den kunne bre seg på en mystisk måte i en myldrende gate, hvor en snuste den inn et sekund før den forsvant igjen.

— Det er kaffe, mumlet han. — Ekte kaffe.

— Det er kaffe fra Det indre parti. Jeg har et helt kilo her, sa hun.

— Hvordan har du klart å få tak i alt dette?

— Alt sammen skriver seg fra Det indre parti. Det er ingenting de svina mangler, ingen verdens ting. Men kelnere og tjenere og slike nasker naturligvis litt og… se her, jeg har fått fatt i en liten pakke te også.

Winston hadde satt seg på huk ved siden av henne. Han rev opp en ende av pakken.

— Det er ekte te. Ikke bjørnebærblad.

— Det har vært atskillig te her i det siste. De har erobret India eller noe slikt, sa hun ubestemt. — Men hør nå, skatten min. Du må snu ryggen til meg i tre minutter. Gå og sett deg på den andre siden av sengen. Gå ikke for nær vinduet. Og snu deg ikke før jeg sier ifra.

Winston stirret åndsfraværende ut gjennom musselinsgardinet. Nede på gårdsplassen travet den rødarmede kvinnen fremdeles frem og tilbake mellom vaskebaljen og snoren. Hun tok to klesklyper til ut av munnen og sang med dyp følelse:

Dem sier at tiden leger alt,
at en glemmer all sorg, min venn,
men tårer og smil fra min ungdoms april
de verker i hjertet mitt enn.

Det lot til at hun kunne hele den tøysete sangen utenat. Hennes stemme kom svevende opp med den duftende sommerluften, meget melodiøs, full av en slags lykkelig melankoli. En hadde følelsen av at hun ville ha vært fullkommen lykkelig, om juni-kvelden hadde vært uendelig og vaskebaljen uuttømmelig, slik at hun kunne drive på i tusen år med å henge opp bleier og synge sludder. Det slo ham som noe merkelig at han aldri hadde hørt et partimedlem synge alene og spontant. Det ville ha virket en smule uortodokst, som en farlig eksentrisitet, akkurat som det å snakke med seg selv. Kanskje var det bare når mennesker var når sultegrensen at de hadde noe å synge om.

— Nå kan du snu deg, sa Julia.

Han snudde seg, og det første øyeblikket hadde han vanskelig for å kjenne henne igjen. Det han i virkeligheten hadde ventet, var så se henne naken. Men hun var ikke naken. Den forvandlingen hun hadde gjennomgått var langt mer overraskende enn som så. Hun hadde sminket seg i ansiktet.

Hun måtte ha stukket innom en butikk i proletarkvarteret og kjøpt et komplett sett makeup-saker. Leppene hennes var malt mørkerøde, hun hadde rouge på kinnene og hadde pudret nesen, hun hadde til og med noe under øynene som gjorde dem klarere. Det var ikke særlig dyktig gjort, men Winston krav var ikke store når det gjaldt slike ting. Han hadde aldri før sett eller forestilt seg en kvinne av Partiet med kosmetikk i ansiktet. Hun så påfallende meget bedre ut. Med bare noen få farveklatter på de rette stedene var hun ikke bare blitt meget penere, men også, og det var det viktigste, langt mer kvinnelig. Det korte håret og den gutteaktige overallen økte bare effekten. Da han tok henne i armene, strømmet en bølge av syntetisk fiolduft inn gjennom hans nesebor. Han husket halvmørket i et kjellerkjøkken og en kvinnes tannløse munn. Det var akkurat den samme parfymen hun hadde brukt, men i øyeblikket gjorde det ham ingenting.

— Parfyme også! sa han.

— Ja, elsklingen min, parfyme også. Og du vet du hva jeg nå akter å gjøre? Jog, jeg skal få tak i en virkelig damekjole et sted og bruke den istedenfor disse fordømte buksene. Jeg skal ha silkestrømper og høyhælede sko! I dette værelset vil jeg være kvinne og ikke parti-kamerat.