Читаем 1984 полностью

— Ja, vennen min, det ville du. Og jeg ville også ha gjort det hvis jeg hadde vært slik som jeg er i dag. Eller kanskje ville jeg — jeg er ikke helt sikker.

— Angrer du på at du ikke gjorde det?

— Ja. I det store og hele angrer jeg på det.

De satt ved siden av hverandre på det støvete gulvet. Han drog henne til seg. Hennes hode hvilte på skulderen hans, den gode lukten av håret hennes døyvet stanken av dueskitten. Hun var svært ung, tenkte han, hun ventet seg ennå noe av livet, hun skjønte ikke at man ikke løser noe som helst problem ved å puffe en ubehagelig person ned i et kalkbrudd.

— I virkeligheten ville det ikke ha gjort hverken fra eller til, sa han.

— Hvorfor angrer du så på at du ikke gjorde det?

— Bare fordi jeg foretrekker det positive for det negative. I dette spillet vi nå spiller, kan vi ikke vinne. Enkelte slags nederlag er bedre enn andre, det er det hele.

Han merket at hun vrikket på skuldrene for å vise hvor uenig hun var. Hun motsa ham alltid når han sa noe slikt. Hun ville ikke godta det som naturens lov at et individ alltid blir slått. På en måte innså hun at hun selv var dømt, at Tankepolitiet før eller siden ville fange henne og drepe henne, men med en annen del av sitt sinn trodde hun at det på en måte lot seg gjøre å skape en hemmelig verden, der en kunne leve som en ville. Det eneste en behøvde, var hell og list og dristighet. Hun forstod ikke at det ikke fantes noen slik ting som lykke, at den eneste seier lå i den fjerne fremtid, lenge etterat en selv var død, at det var best å betrakte seg selv som et lik fra det øyeblikk en erklærte Partiet krig.

— Vi er døde, sa han.

— Vi er ikke døde ennå, svarte hun prosaisk.

— Ikke fysisk, nei. Seks måneder, et år — kanskje fem år. Jeg er redd for døden. Du er ung, og derfor er du antagelig enda reddere for den enn jeg. Selvsagt vil vi utsette den så lenge vi kan. Men det gjør meget liten forskjell. Så lenge menneskelige vesener forblir menneskelige, er døden og livet det samme.

— Tøys! Hvem vil du helst ligge med, med eller at skjelett? Synes du ikke det er deilig å være i live? Liker du ikke at dette er meg, dette er hånden min, dette er benet mitt? Jeg er virkelig, jeg er å føle og ta på, jeg lever! Liker du ikke dette?

Hun vred seg rundt og presset barmen mot ham. Han kunne kjenne brystene hennes gjennom overallen, modne og likevel faste. Det var som hennes kropp lot noe av sin ungdom og kraft strømme over i hans.

— Jo, det liker jeg, sa han.

— Slutt så å snakke om å dø. Og hør nå, skatten min, vi må avtale når vi skal møtes neste gang. Vi kan like godt dra tilbake til det stedet i skogen. Vi har latt det ligge der lenge og vel nå. Men du må reise dit en annen vei denne gangen. Jeg har planlagt det hele. Du har toget — men se her, jeg skal tegne det opp for deg.

På sin praktiske måte skrapte hun sammen en liten firkant av støv, og med en kvist fra et duereir gav hun seg til å tegne et kart på gulvet.

<p>IV</p>

Winston så seg rundt i det lurvete lille rommet over Charringtons butikk. Ved siden av vinduet stod den enorme sengen oppredd, med fillete lakener og et sengeteppe uten dyne. Det gammeldagse uret med de tolv tall på skiven tikket i vei på kaminhyllen. I hjørnet, på klaffebordet, lå den brevpressen han hadde kjøpt siste gang han var her og lyste bløtt i halvmørket.

I kaminen stod en bulket primus av blikk, en kasserolle og to kopper, som Charrington hadde skaffet. Winston tente brenneren for å koke vann i kasserollen. Han hadde tatt med seg en hel konvolutt med Seierskaffe og noen sakkarintabletter. Viserne på uret sa syv tyve, i virkeligheten var klokken niten tyve. Hun kom nitten tredve.

Galskap, galskap, fortsatte hans hjerte å si — bevisst, umotivert, selvmorderisk galskap. Av alle de forbrytelser et partimedlem kunne begå, var denne den vanskeligste å skjule. I virkeligheten hadde ideén først falt ham inn da han drømte om hvordan glassbrevpressen ble gjenspeilet i overflaten på klaffebordet. Som han hadde ventet, hadde ikke Charrington gjort noen vanskeligheter med å la ham få leie værelset. Tydeligvis var han glad over de få dollars det ville innbringe ham. Heller ikke ble han sjokkert eller altfor intim da det ble klart at Winston trengte rommet på grunn av en elskovshistorie. I stedet holdt han seg litt på avstand og snakket i alminneligheter, så hensynsfullt at det virket som om han halvveis hadde gjort seg usynlig. Privatliv var noe meget verdifullt, sa han. Alle ville gjerne ha et sted hvor de av og til kunne være alene. Og når en hadde et slikt sted, var det bare alminnelig veloppdragenhet at alle som visste om det beholdt det for seg selv. Han føyde endog til — og det var som han gled helt ut av tilværelsen da han sa det — at det var to innganger til huset, den ene gjennom bakgården som førte ut til et smug.

Перейти на страницу:

Похожие книги