1984

De kastet av seg klærne og krøp ned i den veldige mahognisengen. Det var første gang han hadde kledd seg helt naken mens hun var til stede. Hittil hadde han skammet seg altfor mye over sin bleke og skinnmagre kropp med åreknutene på leggene og den røde flekken over ankelen. Det var ikke noen dyne, men lakenet de lå på var tynnslitt og glatt, og den store og fjærende sengen forbauset dem begge. — Den er sikkert full av utøy, men det gir jeg blaffen, sa Julia. Nå for tiden så en aldri en dobbeltseng, unntatt hjemme hos proletarene. Winston hadde av og til ligget i en i sin barndom, men Julia hadde aldri opplevd det, såvidt hun kunne minnes.

Snart sovnet de av for en liten stund. Da Winston våknet, hadde urviserne krøpet rundt til nesten ni. Han rørte seg ikke, for Julia lå og sov med hodet i armkroken hans. Det meste av make-upen hadde satt seg fast på hans eget ansikt eller på puten, men en lys strime rødt fremhevet fremdeles det vakre kinnet hennes. En gul stråle fra den synkende sol falt tvers over fotenden på sengen og lyste opp i kaminen hvor vannet i kasserollen fosskokte. Nede på gårdsplassen hadde kvinne sluttet å synge, men fjerne rop av barn kom drivende inn fra gaten. Han spekulerte på om det i fortiden hadde vært en gjengs opplevelse å ligge i en seng som denne en kjølig sommerkveld — to nakne mennesker, en mann og en kvinne, som elsket når de hadde lyst til det, som snakket om hva de hadde lyst til, som ikke var nødt til å stå opp, men simpelthen kunne ligge her og lytte til de fredelige lyder utenfor. Slikt kunne da aldri ha vært alminnelig noen gang? Julia våknet, gned seg i øynene og løftet seg på albuen for å se på primusen.

— Halve vannet er kokt bort, sa hun. — Et øyeblikk, så skal jeg stå opp og lage litt kaffe. Vi har ennå en time. Når tar de lyset hjemme hos deg?

— Tre og tyve tredve.

— I herberget er det tre og tyve. Men du må være hjemme tidligere, fordi… Hei, ditt fæle utyske!

Med ett vred hun kroppen over sengen, trev en sko på gulvet lg lot den suse bort i en krok med en gutteaktig bevegelse av armen, akkurat den samme bevegelsen som hun hadde brukt da hun slengte ordboken etter Goldstein den formiddagen under to minutters-hatet.

— Hva var det? spurte han forbauset.

— En rotte. Jeg så den stikke den motbydelige snuten sin ut av panelet. Det er et hull der nede. Nå ja, jeg skremte den godt iallfall.

— Rotter! mumlet Winston. — Her i værelset!

— De kryr overalt, sa Julia likegyldig og la seg igjen. — Vi har dem til og med i kjøkkenet i herberget. Noen deler av byen er helt oversvømmet av dem. Vet du at de går løs på barn? Jo, det gjør de. Det finnes gater hvor en mor ikke tør la barnet være alene i to minutter. Det er de svære, brune rottene som gjør det. Og det verste er at de beistene alltid…

—  Si ikke mer! sa Winston med øynene tett lukket.

— Søte deg, du er blitt helt blek. Hva er det? Blir du dårlig når du tenker på dem?

— Av alle redsler i verden er en rotte den verste!

Hun presset seg mot ham og slynget lemmene sine om ham som for å trøste ham med varmen av sin kropp. Han åpnet ikke øynene med det samme. I flere sekunder hadde han følelsen av å være tilbake i et mareritt, som han hadde opplevd flere ganger i sitt liv. I det store og hele foregikk det alltid på samme måtte. Han stod foran en mur av mørke, og på den annen side var det noe uutholdelig, noe som var for fryktelig til at han kunne møte det. Den sterkeste følelsen i denne drømmen var alltid en følelse av selvbedrag, fordi han i virkeligheten visste hva som var bak denne muren. Med en fortvilt anstrengelse, noe i likhet med å bryte et stykke løs av sin egen hjerne, kunne han til og med ha trukket frem det forferdelige. Alltid våknet han uten å ha oppdaget hva det var, men på en eller annen måte hadde det forbindelse med det Julia holdt på å si da han avbrøt henne.

— Tilgi meg, det er ikke noe, sa han. — Jeg liker ikke rotter, det er det hele.

— Ta det bare med ro, kjære deg, vi skal ikke ha de fæle dyrene her inne. Jeg skal stoppe til hullet med noe strie før vi går. Og neste gang vi kommer hit skal jeg ta med noe gips og fylle det ordentlig.