1984

Fire, fem, seks — nei, syv ganger møttes de i løpet av juli. Winston hadde kvittet seg med den slemme vanen å drikke gin til alle døgnets tider. Han lot til å ha mistet trangen til det. Han var blitt tykkere, og leggesåret hans var nesten helet, slik at det bare var tilbake en brun flekk på huden over ankelen. De hosteanfallene han pleide å ha om morgenen var også borte. Livet hadde opphørt å være uutholdelig, han følte ikke lenger noen lyst til å skjære ansikt til fjernskjermen eller å banne så høyt han kunne. Nå da de hadde funnet et trygt skjulested, nesten et hjem, var det nesten ikke en gang noe savn at de bare kunne møtes med lange mellomrom, og bare for et par timer om gangen. Det som betydde noe, var at dette værelset over skraphandelen virkelig eksisterte. Å vite at det var der, ukrenket, var nesten det samme som å være der. Værelset var en verden, en rest av fortiden, der utdødde dyr kunne leve. Charrington var et annet slikt utdødd dyr, tenkte Winston. Han pleide å stanse og slå av en prat med Charrington når han var på vei opp. Det lot til at den gamle mannen sjelden eller aldri gikk utendørs, og på den annen side hadde han nesten heller ingen kunder. Han førte en spøkelsesaktig tilværelse mellom den ørlille mørke butikken og det enda mindre kjøkkenet mot bakgården, der han laget sin mat og der det blant andre ting fantes en utrolig gammel grammofon med en enorm tut. Tilsynelatende var han glad over å få en anledning til å snakke. Når han ruslet omkring blant de verdiløse sakene sine, med den lange nesen og de tykke brillene og en fløyelsjakke over de lute skuldrene, virket han alltid på en ubestemmelig måte som mer av en samler enn en handelsmann. Med en slags vissen begeistring kunne han fingre på den ene tingen eller den andre blant skrapet — en porselens flaskekork, det malte lokket av en ødelagt snusdåse, en tambakmedaljong med en lokk av et barn som var dødt for lenge siden — og aldri bad han Winston om å kjøpe det, han forlangte bare at han skulle beundre det. Å snakke med ham var det samme som å høre på klimpringen av en utslitt spilledåse. Fra krokene av sin hukommelse hadde han dratt frem enda noen bruddstykker av glemte rim. Det var et om fire og tyve svarttroster, og et annet om en ku med krøket horn, og et tredje om den stakkars rødkjelken som døde. Jeg kom til å tenke på at det kanskje ville interessere Dem, sa han med en unnskyldende liten latter hver gang han kom med et nytt fragment. Men han kunne aldri huske mer enn noen få linjer av noen sang.

Begge visste de — på sett og vis var det aldri ute av tankene deres — at det som nå hendte ikke kunne vare lenge. Det var tider da den visse og overhengende død syntes like så meget å ta og føle på som den sengen de lå i, og da klynget de seg til hverandre i en slags desperat sanselighet, som fordømte sjeler som griper sin siste rest av glede når det bare er fem minutter igjen til klokken slår! Men det var også tider da de innbilte seg at dette ikke bare var trygt, men også kom til å vare. Begge følte at så lenge de virkelig var i dette rommet, kunne det ikke hende dem noe vondt. Det var vanskelig og farlig å komme dit, men rommet selv var et fristed. Det gav Winston den samme følelsen som den gang han hadde stirret inn i hjertet av brevpressen og innbilt seg at det var mulig å komme inn i denne glassverdenen, og at tiden kunne stanses så snart han kom in der. Ofte hengav de seg til dagdrømmer om å slippe unna. Deres hell ville vare i evig tid, og de kunne fortsette det ulovlige forholdet på samme måten som hittil så lenge de levde. Eller Katharine ville dø, og ved hjelp av lure manøvrer kunne Winston og Julia klare å gifte seg. Eller de ville begå selvmord sammen. Eller de ville forsvinne, forandre seg slik at ingen kjente dem igjen, lære seg å snakke med proletar-aksent, skaffe seg arbeide i en fabrikk og leve resten av sitt liv i en bakgate uten å bli oppdaget. Alt sammen var bare tøv, de visste de begge. I virkeligheten kunne de ikke unnslippe. Selv den eneste planen som lot seg utføre, nemlig selvmord, tenkte de i virkeligheten ikke på å sette i verk. Å holde det gående fra dag til dag og fra uke til uke, å tøye ut en nutid som ikke hadde noen fremtid, var som en ukuelig instinkt hos dem, akkurat som ens lunger alltid drar det neste pust så lenge det er noen luft å ånde inn.