1984

Langt om lenge stod de ansikt til ansikt, og hans eneste innskytelse var å løpe sin vei. Hans hjerte hamret voldsomt. Det ville ha vært helt umulig for ham å si noe. Men O’Brien fortsatte å gå, og et øyeblikk la han en vennlig hånd på Winstons arm, slik at de ble gående side om side. Han tok til å snakke med den egne alvorlige høfligheten, som skilte ham fra flertallet av medlemmene av Det indre partiet.

— Jeg hadde lengtet etter en anledning til å snakke med deg, sa han. — Jeg leste en av dine artikler om nytale i Times forleden. Du har en vitenskapelig interesse av nytalen, ikke sant?

Winston hadde gjenvunnet en del av sin selvbeherskelse. — Ikke akkurat vitenskapelig, sa han. — Jeg er bare en amatør. Det er ikke mitt emne. Jeg har aldri hatt noe å gjøre med selve oppbyggingen av språket.

— Men du skriver det meget elegant, sa O’Brien. — Det er ikke bare min mening. Jeg snakket nyss med en venn av deg, som sikkert er ekspert på området. Jeg husker ikke navnet hans i øyeblikket.

På ny dunket Winstons hjerte så det gjorde vondt. — Dette kunne umulig være annet enn en hentydning til Syme. Men Syme var ikke bare død, han var avskaffet, han var en uperson. Enhver altfor åpenlys hentydning til ham ville ha vært en dødelig fare. O’Briens bemerkning måtte tydeligvis være tenkt som et signal, et kodeord. Ved å gjøre sed delaktig i en liten tankeforbrytersk handling hadde han gjort dem til sammensvorne. De fortsatte å rusle langsomt nedover korridoren, men så stanset O’Brien. Med den underlige avvæpnede vennligheten som han alltid kunne legge i en bevegelse, rettet han på brillene på nesen. Så sa han:

— Det jeg egentlig mente å fortelle deg var at i den artikkelen i Times har du brukt to ord som er blitt avlegs. Men det er først i den aller siste tiden at de er blitt det. Har du sett den tiende utgave av nytale-ordboken?

— Nei, svarte Winston. — Jeg trodde ikke den var kommet ut ennå. I arkivavdelingen bruker vi fremdeles niende utgave.

— Tiende kommer ikke før om noen måneder, tror jeg. Men noen få eksemplarer er blitt sendt ut på forhånd. Selv har jeg ett av dem. Det ville kanskje interessere deg å se det?

— Ja, i høyeste grad, sa Winston, som øyeblikkelig skjønte hensikten med dette.

— Noen av de nye konstruksjonene er veldig skarpsindige. Minskingen av verbenes antall for eksempel — jeg tror nok det er et punkt som interessere deg. La meg se — skal jeg sende et bud til deg med ordboken? Nei, jeg er redd for at jeg støtt glemmer alt sikt. Kanskje kunne du hente den hjemme hos meg en gang når det passer deg? Vent litt. Jeg skal gi deg min adresse.

De stod foran en fjernskjerm. Litt åndsfraværende følte O’Brien på to av lommene og drog så frem en liten notisbok som var bundet i skinn og en blekkblyant av gull. Rett under fjernskjermen, slik at enhver som holdt vakt i den andre enden kunne lese skriften hans, rablet han så ned adressen, rev bladet ut og gav det til Winston.

— Som regel er jeg hjemme om kveldene, sa han. — Hvis ikke, vil tjeneren min gi deg ordboken.

Han forsvant, og Winston ble stående tilbake med papirlappen, som det ikke var noen grunn til å skjule denne gang. Likevel lærte han seg omhyggelig utenat det som stod skrevet på den, og noen timer etter lot han lappen forsvinne i minnehullet sammen med en bunke andre papirer.

I høyden hadde de snakket med hverandre et par minutter. Episoden kunne umulig bety annet enn en bestemt ting. Den var arrangert for at Winston skulle få vite O’Briens adresse. Dette måtte til, for det var aldri mulig å få greie på hvor noen bodde uten ved å spørre direkte. Det fantes ingen adressebøker av noe slag. «Hvis du noengang vil snakke med meg, så er det her du kan finne meg,» var det O’Brien hadde sagt til ham. Kan hende kunne det til og med være en beskjed skjult et steds i ordboken. Men en ting var iallfall sikker. Den sammensvergelsen han hadde drømt om, eksisterte virkelig, og han hadde fått kontakt med utkanten av den.

Før eller siden ville han følge O’Briens innbydelse, det visste han. Kanskje i morgen, kanskje etter en lang utsettelse — det var han ikke så sikker på. Det som skjedde, var bare fullbyrdelsen av en prosess som hadde begynt for år siden. Det første skritt hadde vært en hemmelig, ufrivillig tanke, det andre var dagboken. Han hadde beveget seg fra tanker til ord, og nå fra ord til handling. Det siste skritt var noe som ville hende i Kjærlighetsministeriet. Det hadde han godtatt. Begynnelsen innebar også slutten. Men det var skremslig, eller for å si det nøyaktigere, det var som en forsmak på døden, som å være litt mindre levende. Selv da han stod og snakket med O’Brien og han langsomt ble klar over ordenes betydning, var han blitt grepet av en iskald følelse som fikk ham til å skjelve. Han hadde inntrykk av at han steg ned i en våt grav, og det gjorde ikke saken bedre at han alltid hadde visst at graven lå der og bare ventet på ham.

VII