1984

Winston hadde våknet med øynene fulle av tårer. Julia veltet seg søvnig mot ham og mumlet noe som kunne ha vært: «Hva er det i veien?»

— Jeg drømte… begynte han, men så bråstanset han. Det var altfor innviklet til å bli uttrykt i ord. Det var ikke bare drømmen selv, det var også det minnet som hang sammen med den og som hadde svømt i hans bevissthet i noen sekunder etterat han hadde våknet.

Han lå på ryggen med lukte øyne, fremdeles litt sløv etter drømmens atmosfære. Det var en veldig, lysende drøm som likesom viste ham hele hans liv som et landskap en sommerkveld etter regn. Alt hadde foregått inne i glassbrevpressen, men overflaten av glasset var selve himmelhvelvet, og innefor lå alt badet i et klart, mykt lys, slik at øyet nådde endeløse avstander. Drømmen hadde også omfattet — den hadde faktisk på en måte bestått av — en armbevegelse som hans mor gjorde en gang, og som ble gjentatt tredve år etter av den jødekvinnen han hadde sett på filmen, som forsøkte å verge den lille gutten mot kulene før helikopterne sprengte dem begge i filler.

— Vet du at helt til dette øyeblikk trodde jeg jeg hadde myrdet min mor? sa han.

— Hvorfor myrdet du henne? spurte Julia nesten i søvne.

— Jeg myrdet henne ikke. Ikke fysisk.

I drømmen hadde han husket det siste glimt av moren, og i de korte sekundene da han våknet, var alle de små hendelsene som omgav dette kommet tilbake i hans erindring. Det var et minne som han med vilje måtte ha skjøvet ut av sin bevissthet i mange år. Han var ikke sikker på datoen, men han kunne ikke ha vært mer enn ti år, kanskje tolv, da det hendte.

Hans far hadde forsvunnet en tid i forveien, hvor lang tid kunne han ikke huske. Langt bedre husket han de løssloppne, utrygge forholdene på den tid: den stadig tilbakevendende panikken på grunn av flyangrepene, sammenstimlingen på undergrunnsstasjonene, mursteinshaugene av sammenstyrtede hus på alle kanter, de uforståelige kunngjøringene som var slått opp på gatehjørnene, bandene av unge gutter som alle brukte skjorter av samme farve, de enorme køer utenfor bakeributikkene, mitraljøseknatringen i det fjerne — og fremfor alt det faktum at det aldri var nok med mat. Han husket at han sammen med andre gutter hadde tilbragt ettermiddagene med å rote i søppelkasser og i murbrokker for å finne frem ribbene på kålblad, potetskrell og stundom til og med mugne brødskorper, som de omhyggelig skrapet asken av. Han husket også hvordan han stod og ventet på lastebiler som kjørte en bestemt vei med kreaturfór, og som stundom mistet noen biter oljekake når de skumpet over de dårlige stykkene av veien.

Da hans far forsvant, viste moren ikke noen forbauselse eller voldsom sorg, men det skjedde en plutselig forandring med henne. Det var som hun helt hadde mistet motet. Selv for Winston stod det klart at hun ventet på noe som hun visste ville skje. Hun gjorde alt som trengtes — kokte mat, vasket, stoppet, redde opp sengen, feide gulvet og støvet av kaminhyllen — men alltid meget langsomt og med en underlig mangel på overflødige bevegelser, akkurat som en leddedukke som beveger seg av seg selv. Den store velskapte kroppen hennes syntes helt naturlig å synke ned i uvirksomhet. I flere timer om gangen kunne hun sitte nesten urørlig på sengekanten og pleie den vesle søsteren hans, et ørlite, sykelig og meget stille barn på to-tre år, med en ansikt som var så avpillet at det så ut som en apes. En meget sjelden gang tok hun Winston i armene og klemte ham lenge til seg uten å si noe. På tross av sin ungdom og selviskhet forstod han at dette på en eller annen måte hang sammen med den aldri nevnte ting som kom til å skje.