1984

Han tenkte på fjernskjermen med dens aldri sovende øre. De kunne utspionere en natt og dag, men hvis en holdt holdet klart, kunne en likevel lure dem. Med all sin smartness hadde de aldri klart å finne ut hva et annet menneskelig vesen tenkte. Kan hende var det litt annerledes når en var i klørne på dem. En visste ikke hva som foregikk inne i Kjærlighetsministeriet, men en kunne gjette seg til det: tortur, rusgift, ømfintlige instrumenter som registrerte ens nervereaksjoner, gradvis utmattelse ved hjelp av søvnløshet om ensomhet og uavlatelige forhør. Kjensgjerninger kunne under ingen omstendigheter holdes skjult. De kunne bli oppsport ved hjelp av gransking, de kunne bli avpresset en ved tortur. Men hvis målet ikke var å forbli i live, men å forbli et menneske, hvilken forskjell gjorde det så til syvende og sist? De kunne ikke endre ens følelser, en kunne for den saks skyld ikke endre dem selv, selv om en ønsket det. De kunne blottlegge i de minste detaljer alt det en hadde gjort og sagt og tenkt, men det indre hjerte, hvis virksomhet var et mysterium endog for en selv, det forble ugjennomtrengelig.

VIII

De hadde gjort det, endelig hadde de gjort det!

Det værelset de stod i var avlangt og dempet opplyst. Fjernskjermen var skrudd ned til en lav mumling, det tykke mørkeblå gulvteppet gav en følelsen av å trå på fløyel. I den borteste enden av rommet satt O’Brien ved et bord under en grønnskjermet lampe, med en masse papirer på hver side av seg. Han hadde ikke brydd seg med å se opp da tjeneren viste Winston og Julia inn.

Winstons hjerte dunket så hardt at han tvilte om han var i stand til å snakke. De hadde gjort det, endelig hadde de gjort det, var det eneste han maktet å tenke. Det hadde vært temmelig dristig å komme hit i det hele tatt, selv om de var kommet hver sin vei og hadde møttes på O’Briens dørtrapp. Men det krevdes en nerveanspennelse for bare å gå inn på et slikt sted. Det var bare ved meget sjeldne anledninger en fikk se et hjem som tilhørte et medlem av Det indre parti, eller til og med kom inn i den del av byen der de bodde. Hele atmosfæren i den veldige leiegården, overfloden og romsligheten som preget alt, den ukjente lukten av god mat og god tobakk, de tause og utrolig hurtige heisene som gled opp og ned, de hvitjakkede tjenerne som ilte frem og tilbake — alt dette virket skremslig. Enda Winston hadde et godt påskudd for å komme hit, økte hvert eneste skritt hans frykt for at en svart-uniformert vakt plutselig skulle dukke frem bak hjørnet, be om å få se hans papirer og beordre ham ut. O’Briens tjener hadde imidlertid sloppet dem begge inn uten å kny. Han var en liten svarthåret mann i hvit jakke, med et rombeformet, totalt uttrykksløst ansikt som kunne ha vært ansiktet på en kineser. den korridoren han førte dem gjennom, var dekket med en myk løper og hadde gule tapeter og hvitt panel, alt sammen gullende rent. Også det var skremmende. Winston kunne aldri huske å ha sett en gang hvis vegger ikke var skitne av berøringen av menneskekropper.

O’Brien hadde en bit papir i hånden og lot til å studere den intenst. Det tunge ansiktet var bøyd, slik at en kunne se neselinjen, og virket både fryktinngytende og intelligent. I kanskje tyve sekunder ble han sittende slik uten å røre seg. Så drog han taleskriveren til seg og bjeffet en beskjed i det vanlige departementale knotet:

— Punkt en komma fem komma syv bifalt fullvist stopp forslaget i punkt seks dobbeltpluss latterlig tenderer forbrytertenkning sløyfes stopp ufortsett konstruksjonvis føroppnå plussfulle overslag maskineri permanent stopp meldingen slutt.

Han reiste seg langsomt fra stolen og kom imot dem over det lydløse teppet. Litt av den offisielle atmosfæren syntes å ha falt av ham etter nytale-ordene, men hans uttrykk var barskere enn vanlig, som om det ergret ham å bli forstyrret. Den redsel som Winston alt følte, ble plutselig øket av et islett av alminnelig forvirring. Det forekom ham mulig at han bare hadde begått en tåpelig feiltagelse. For hvilket bevis hadde han i virkeligheten for at O’Brien var en slags politisk konspiratør? Ikke noe annet enn et glimt i øyet og en enkel tvetydig bemerkning, ellers bare hans egne hemmelige fantasier som bygde på en drøm. Han kunne ikke engang holde seg til det påskuddet at han var kommet for å hente ordboken, for i så fall var det jo uråd å forklare hvorfor Julia var med. Da O’Brien passerte fjernskjermen, var det som en tanke falt ham inn. Han stanset, snudde seg og slo på en bryter på veggen. Det kom et skarpt smell. Stemmen hadde stoppet.

Julia kom med en svak lyd, et slags forbauset hvin. Selv i sin panikk ble Winston så forbauset at han ikke kunne la være å si noe.

— Du kan slå den av! sa han.

— Ja, sa O’Brien, vi kan slå den av. Det privilegiet har vi.