Han fortsatte å gå frem og tilbake på det myke teppet. På tross av den tunge kroppen hans var det noe påfallende elegant ved hans bevegelser. Det viste seg selv i den måten han stakk hånden i lommen på og i hvordan han holdt sigaretten. Noe som virket enda sterkere enn hans fysiske kraft var det tillitvekkende ved ham, det inntrykket han gav av forståelse, blandet med ironi. Selv om han var aldri så alvorlig, hadde han ingenting av den åndelige ensporetheten som særpreger en fanatiker. Når han snakket om mord, selvmord, veneriske sykdommer, amputerte lemmer og endrede ansikter, var det med en svak bitone av gjøn. Det var som hans stemme sa: — Dette er uunngåelig, dette må vi gjøre og uten et øyeblikks nøling. Men det er ikke dette vi komme til å gjøre når livet blir verd å leve igjen. En bølge av beundring, nesten av tilbedelse, strømmet fra Winston mot O’Brien. I øyeblikket hadde han glemt den skyggefiguren som ble kalt Goldstein. Når en så på O’Briens kraftige skuldrer og grove ansikt, som var så stygt og samtidig så sivilisert, var det ikke mulig å tenke seg at han kunne bli slått. Det fantes ikke den krigslist han ikke kunne mestre, ikke den fare han ikke kunne forutse. Selv Julia lot til å være imponert. Hun lot sigaretten slokne og lyttet intenst. O’Brien fortsatte:
— Dere har hørt rykter om at Brorskapet eksisterer. Utvilsomt har dere dannet dere at eget bilde av det. Dere har trolig forestilt dere en veldig underverden av konspiratører som holder hemmelige møter i kjellere, som rabler beskjeder på veggene, som bruker kodeord eller egne bevegelser med hånden som kjennetegn. I virkeligheten finnes ikke noe sånt. Medlemmer av Brorskapet har ikke noen måte å kjenne hverandre på, og det er umulig for noe medlem å vite om flere enn noen meget få andre. Om Goldstein selv falt i hendene på Tankepolitiet, kunne han ikke gi det noen fullstendig medlemsfortegnelse eller noen opplysning som kunne gi det den fullstendige listen. Det fins ikke noen slik liste. Brorskapet kan ikke bli utslettet, fordi det ikke er noen organisasjon i vanlig betydning. Det eneste som holder det sammen er en idé, og den er uforgjengelig. Når unntas denne idéen, vil dere aldri få noe å støtte dere til Dere vil ikke få noen kamerater og ikke noen oppmuntring. Og når dere til slutt blir tatt, får dere ingen hjelp. Vi hjelper aldri medlemmene våre. Når det er absolutt nødvendig at noen blir bragt til taushet, er det meste vi stundom kan gjøre å smugle inn et barberblad i cellen til vedkommende. Dere må venne dere til å leve uten resultater og uten håp. Dere vil arbeide en tid, dere vil bli tatt, dere vil tilstå, og så vill dere dø. Dette er de eneste resultater dere kommer til å oppleve. Det er ingen mulighet for at det vil skje noen påtagelig endring i vår levetid. Vi er døde. Det eneste sanne liv ligger i fremtiden. Vi kommer til å ta del i det bare som håndfuller av støv og bensplinter. Men hvor langt borte denne fremtiden er, er det ingen som vet. Det kan være tusen år. Det eneste som er mulig i øyeblikket, er å utvide det sunne området smått om senn. Vi kan ikke handle kollektivt. Vi kan bare spre vår viten utover fra individ til individ, generasjon etter generasjon. Når vi har Tankepolitiet mot oss, er det ingen annen vei.
Han stanset og så for tredje gang på armbåndsuret.
— Det er snart på tide du går, kamerat, sa han til Julia. Vent litt. Karaffelen er ennå halvfull.
Han fylte glassene og løftet sitt eget glass i stetten.
— Hvem skal vi skåle for denne gangen? sa han med den samme svake undertone av ironi. — For Tankepolitiets fiasko? For Store Brors død? For menneskeheten? For fremtiden?
— For fortiden, sa Winston.
— Fortiden er viktigere, samtykket O’Brien alvorlig. De tømte glassene, og et øyeblikk etter reiste Julia seg for å gå. O’Brien tok en liten eske som stod på toppen av et skap og gav henne en flat hvit tablett, som han sa hun skulle legge på tungen. Det var viktig at det ikke luktet vin av en når en kom ut, forklarte han, heisebetjeningen var meget påpasselig sånn. Så snart døren hadde lukket seg etter henne, var det som han glemte hele hennes eksistens. Han tok et par skritt til frem og tilbake, og så stanset han.
— Det er noen detaljer som må ordnes, sa han. — Jeg går ut fra at du har et eller annet skjulested?
Winston fortalte ham om rommet over Charringtons butikk.