1984

Han hadde arbeidet over nitti timer på fem dager. Det samme hadde alle andre i ministeriet. Nå var det hele over, og han hadde bokstavelig talt ingenting å bestille, ikke noe partiarbeid av noe slag, før i morgen tidlig. Han kunne tilbringe seks timer på skjulestedet og ni til i sin egen seng. I den milde ettermiddagssolen gikk han langsomt bortover en skitten gate i retning av Charringtons butikk; med det ene øyet holdt han utkikk etter patruljen, men stikk imot all fornuft var han samtidig viss på at det ikke var fare for at noe ville hende ham denne ettermiddagen. Den tunge dokumentmappen han slepte på, dunket mot kneet hans for hvert skritt og sendte en kriblende følelse opp- og nedover huden på hans ben. Inne i mappen lå boken, som han nå kunne beholde i seks dager og som han ikke hadde åpnet og ikke en gang tittet i.

Hatuken hadde vart i seks dager, da den store sensasjon ble kunngjort. Det hadde vørt massedemonstrasjoner og taler, hujing og synging, det hadde vært faner og plakater og film og vokstablåer, trommene hadde buldret og trompene skingret, det hadde vært tramping av marsjerende føtter, gnissing av stridsvognenes larveføtter, brøl og veldige flyformasjoner, drønn av kanoner. Etter seks dager med alt dette, da den store orgasmen dirrende nærmet seg klimaks og det almene hat mot Eurasia hadde steget til et slikt delirium at hvis massen hadde kunnet legge hånd på de to tusen eurasiske krigsforbrytere som skulle henges på festens siste dag, ville de utvilsomt ha revet dem i stykker — akkurat i dette øyeblikk var det blitt kunngjort at Oceania når alt kom til alt ikke var i krig med Eurasia. Oceania var i krig med Øst-Asia. Eurasia var en forbundsfelle.

Selvfølgelig ble det ikke innrømmet at noen forandring hadde funnet sted. Det ble bare kjent, plutselig og overalt på samme tid, at det var Øst-Asia og ikke Eurasia som var fienden. Winston tok del i en demonstrasjon på en av plassene i Midt-London i det øyeblikk det hendte. Det var om kvelden, og de hvite ansiktene og knall-røde fanene virket uhyggelige i flomlyset. Plassen var fullstappet av flere tusen mennesker, blant dem en flokk på omkring tusen skolebarn i spion-uniformer. På en rødkledt tribune stod en taler fra Det indre parti og tordnet til massen — en mager liten fyr med uforholdsmessig lange armer og en stor blank skalle med noen få tynne hårstranter, en liten gnom av en mann. Ansiktet var fordreidd av hat, og han klynget seg til mikrofonene med den ene hånden, mens den andre — en veldig labb i enden av en benet arm — hugget truende i luften over hodet på ham. Stemmen, som skurret som metall i høyttalerne, durte i vei med en endeløs oppramsing av grusomheter, massakrer, deportasjoner, plyndringer, voldtekt, tortur av fanger, bombing av sivilbefolkningen, løgnpropaganda, ulovlige aggresjoner og brutte traktater. Det var nesten uråd å høre på ham uten først å bli overbevist og så vettløs av raseri. Med korte mellomrom kokte massens forargelse over, og talerens røst ble overdøvet av et vilt, dyrisk hyl som spontant steg opp fra tusener av struper. De som skrek verst av alle, var skolebarna. Talen hadde vart i kanskje tyve minutter, da et bud styrtet opp på tribunen og gav taleren et stykke papir. Han brettet det ut og leste det uten å gjøre noen pause i sin tale. Ingenting forandret seg i hans stemme eller opptreden, eller i innholdet av det han sa, men med ett var navnene blitt andre. Uten at det var sagt et ord om saken, gikk en bølge av forståelse gjennom hele massen. Oceania var i krig med Øst-Asia! I neste øyeblikk oppstod det en ubeskrivelig røre. De faner og plakater som hele plassen var pyntet med, var gale alle sammen! Minst halvdelen av dem viste de uriktige ansiktene. Dette var sabotasje! Goldsteins agenter hadde vært ute! Det ble et beveget mellomspill, mens plakater ble revet ned fra veggene, og faner slitt i filler og trampet under fot. Spionene utførte de rene undere av aktivitet, de kløv over takmønene og skar ned de vimplene som hadde hengt mellom skorstenspipene. Men det hele var over i løpet av noen minutter. Taleren fortsatte som om ingenting var hendt, fremdeles holdt han tak i mikrofonen og bøyde skuldrene forover og fektet med den frie hånden i luften. Et minutt etter hørte de på ny de dyriske hylene fra tilhørerne. Hatet fortsatte nøyaktig som før, bare med den forskjell at målet var blitt et annet.