1984

O’Brien hadde snudd seg litt i stolen, slik at han satt med ansiktet mot Winston. Han nesten overså Julia, han lot til å ta det for tigg at Winston kunne snakke på hennes vegne. Et øyeblikk lot han øyenlokkene flakke over øynene. Han tok til å stille sine spørsmål med lav, uttrykksløse stemme, som om dette var en rutine, en slags katekisering, hvor han visste de fleste svarene på forhånd.

— Dere er villige til å ofre livet?

— Ja.

— Dere er villige til å begå mord?

— Ja.

— Til å utføre sabotasjehandlinger, som kan koste hundrer av uskyldige mennesker livet?

— Ja.

— Til å forråde vårt land til utenlandske makter?

— Ja.

— Dere er villige til å bedra, forfalske, bruke utpresning, forderve barnesinnene, dele ut rusgift og skape narkotikere, oppmuntre til prostitusjon, spre veneriske sykdommer — å gjøre alt som kan skape demoralisering og svekke Partiets makt?

— Ja.

— Hvis det for eksempel ville fremme våre interesser å kaste svovelsyre i ansiktet på et barn — er dere da villige til å gjøre det?

— Ja.

— Du er villig til å oppgi din identitet og leve resten av ditt liv som kelner eller bryggearbeider?

— Ja.

— Dere er villige til å begå selvmord, om og når vi gir dere ordre til det?

— Ja.

— Dere er begge villige til å skilles og aldri se hverandre mer?

— Nei! skjøt Julia inn.

Det forekom Winston at det gikk lang tid før han selv svarte. Et øyeblikk følte han det som han hadde mistet talens bruk. Hans tunge arbeidet uten at det kom noen lyd fra ham, den formet de første bokstavene først i det ene ordet og så det andre, gang på gang. Før han hadde sagt det, visste han ikke hvilket ord han kom til å si. — Nei, sa han til slutt.

— Det var bra dere fortalte meg det, sa O’Brien. — Vi trenger nemlig å vite alt.

Han snudde seg mot Julia og sa med en stemme som var litt mer uttrykksfull:

— Forstår du at selv om han overlever dette, kan det bli som en helt ny person? Vi kan bli nødt til å gi ham en ny identitet. Ansiktet hans, bevegelsene, formen på hendene, farven på håret, ja, selv stemmen vil bli en annen. Og selv kan du også bli et helt annet menneske. Vi har kirurger som kan forandre folk slik at ingen kjenner dem igjen. Stundom er det nødvendig. Stundom amputerer vi til og med et lem.

Winston kunne ikke la være å skotte på Martins mongolske fjes igjen. Han kunne ikke se noen arr i det. Julia var blitt en tanke blekere så en kunne se fregnene hennes, men hun møtte dristig O’Briens blikk. Hun mumlet noe som lød som om hun gikk med på det.

— Godt. Så er det i orden.

På bordet stod en sølv sigaretteske. Med en noe åndsfraværende mine skjøv O’Brien den bort til de andre, tok selv en sigarett og reiste seg så og begynte å vandre langsomt frem og tilbake, som om han tenkte klarere oppreist. Sigarettene var meget gode, meget tykke og godt stappet, papiret var uvant silkeaktig. På ny så O’Brien på sitt armbåndsur.

— Det er best du går tilbake til kjøkkenet, Martin, sa han. — Jeg slår på om et kvarter. Se godt på ansiktene til disse kameratene våre før du går. Du kommer til å se dem siden. Kanskje gjør ikke jeg det.

Den vesle mannens mørke øyne flakket over ansiktene deres, nøyaktig som de hadde gjort i entrédøren. Det var ikke den minste antydning til vennlighet i hans oppførsel. Han noterte seg deres utseende i erindringen, men han hadde ingen interesse for dem, eller viste det iallfall ikke. Winston kom til å tenke på at et syntetisk ansikt kanskje ikke kunne endre uttrykk. Uten å si noe eller gi dem noen slags avskjedshilsen gikk Martin ut og lukket døren lydløst etter seg. O’Brien ruslet frem og tilbake, han holdt sigaretten i den ene hånden, og den andre hadde han stukket i lommen på sin svarte overall.

— Dere skjønner vel at dere kommer til å måtte kjempe i mørke, sa han. — Dere vil alltid være i mørke. Dere vil få ordrer, og dere vil adlyde dem, uten å vite hvorfor. Senere skal jeg sende dere en bok som vil avsløre den sanne natur av det samfunn vi lever i, og den strategi vi skal bruke for å ødelegge det. Når dere har lest boken, vil dere være fulle medlemmer av Brorskapet. Men dere vil aldri få vite noe som ligger mellom de almene målene vi kjemper for og stundens øyeblikkelige krav. Jeg har fortalt dere at Brorskapet eksisterer, men jeg kan ikke si dere om det teller hundre medlemmer eller ti millioner. Skal dere dømme etter deres personlige kjennskap til det, vil dere aldri kunne si at det teller så mange som vil bli fornyet fra tid til annen ettersom de tidligere forsvinner. Da dette var den første kontakten dere fikk, skal den bli opprettholdt. Når dere mottar ordrer, vil de komme fra meg. Hvis vi mener det er nødvendig å komme i forbindelse med dere, vil det skje gjennom Martin. Når dere til slutt blir tatt, vil dere tilstå. Det er ikke til å unngå. Men bortsett fra deres egne handlinger vil dere ha meget lite å tilstå. Dere kan ikke forråde mer enn en håndfull mennesker uten betydning. Sannsynligvis vil dere ikke en gang forråde meg. På den tiden kan jeg være død, eller jeg er blitt et annet menneske med et annet ansikt.