1984

Han stod rett overfor dem. Den kraftige skikkelsen raget over dem begge, og uttrykket i ansiktet hans var fremdeles umulig å tyde. Litt streng ventet han på at Winston skulle si noe, men hva? Selv i denne stund kunne det tenkes at han bare var en travel mann som irritert undret seg på hvorfor han var blitt forstyrret. Ingen sa noe. Etterat fjernskjermen var stoppet, syntes det å ha falt en dødlignende stillhet over værelset. Sekundene gikk, hvert av dem var som en evighet. Bare med vanskelighet holdt Winston fremdeles øynene festet på O’Briens. Så smeltet plutselig det bistre ansiktet i noe som kunne ha vært begynnelsen til et smil. Med sin karakteristiske bevegelse rettet O’Brien på brillene sine.

— Skal jeg si det, eller vil du gjøre det? sa han.

— Jeg vil si det, svarte Winston omgående. — Er den greia virkelig slått av?

— Ja, alt er slått av. Vi er helt for oss selv.

— Vi er kommet hit, fordi…

Han stanset, for første gang innså han hvor uklare hans egne motiver var. Han visste faktisk ikke hva slags hjelp han ventet seg av O’Brien, og derfor var det heller ikke lett å si hvorfor han var kommet hit. Da han fortsatte, var det en følelse av at det han sa måtte virke både svakt og pretensiøst:

— Vi tror at det eksisterer en slags sammensvergelse, en slags hemmelig organisasjon som arbeider mot Partiet, og at du er innblandet i det. Vi vil gjerne slutte oss til og arbeide for det. Vi er fiender av Partiet. Vi tror ikke på Ingsocs prinsipper. Vi er tankeforbrytere. Vi er også ekteskapsbrytere. Når jeg forteller deg dette, er det fordi vi vil utlevere oss til deg på nåde og unåde. Hvis du vil at vi skal anklage oss selv for noe annet, er vi villige til det.

Han stanset og kastet et blikk over skulderen, han hadde følelsen av at døren hadde åpnet seg igjen. Og ganske riktig, den lille gulfjesede tjeneren var kommet inn uten å banke. Winston så at han bar et brett med en karaffel og noen glass på.

— Martin er en av våre, sa O’Brien helt uberørt. — Sett fra deg sakene her, Martin. På det runde bordet. Har vi stoler nok? Da kan vi like godt sette oss og slå av en hyggelig prat. Hent en stol til deg selv, Martin. Nå snakker vi forretninger. Du kan slutte med å være tjener i de neste ti minutter.

Den vesle fyren satte seg uten å vise den minste sjenerthet, men likevel med et tjeneraktig uttrykk, uttrykket hos en kammertjener som nyter et privilegium. Winston skottet på ham. Det slo ham at hele mannens liv var å spille sin påtatte personlighet, om bare for et øyeblikk. O’Brien tok karaffelen om halsen og fylte glassene med noe mørkerødt. De gav Winston utydelige minner om noe han en gang hadde sett på en vegg eller et plankegjerde — en veldig flaske av elektriske lyspærer som syntes å bevege seg opp og ned og helle sitt innhold i et glas. Når en så den ovenfra, virket stoffet nesten svart, men i karaffelen strålte det som en rubin. Det smakte sursøtt. Han så Julia ta glasset og lukte på det med utilslørt nyfikenhet.

— Det kales vin, sa O’Brien med et svakt smil. — Dere har sikkert lest om det i bøkene. Men jeg er redd for at det ikke er mye av det som når ut til Det ytre parti. Hans stemme ble høytidelig igjen, og han løftet glasset. — Jeg tror det er riktigst at vi begynner med å drikke en skål. For vår fører — for Emmanuel Goldstein.

Winston grep sitt glass med en viss iver. Vin var noe han hadde lest og drømt om. Akkurat som brevpressen og Charringtons halvglemte rim var vin noe som tilhørte den svunne, romantiske fortid, de gamle dager, som han likte å kalle det i sine hemmelige tanker. Av en eller annen grunn hadde han alltid trodd at vin smakte intenst søtt, omtrent som bjørnebærsyltetøy, og at den virket øyeblikkelig berusende. Man da han svelgjet den, var den faktisk en avgjort skuffelse. Sannheten var at etter å ha drukket gin i årevis, merket han såvidt smaken av den. Han satte fra seg det tomme glasset.

— Det fins altså en mann som heter Goldstein? sa han.

— Ja, det finnes en slik mann, og han lever. Men jeg vet ikke hvor.

— Og sammensvergelsen — organisasjonen? Er den virkelig? Er den ikke bare et påfunn av Tankepolitiet?

— Nei, den eksisterer faktisk. Vi kaller den Brorskapet. Men du vil aldri få vite stort mer om Brorskapet enn at det eksisterer, og at du er medlem av det. Jeg skal komme tilbake til det om en stund… Han så på sitt armbåndsur. — Det er uklokt, selv for medlemmer av Det indre parti å slå av fjernskjermen mer enn en halv time. Dere burde ikke ha kommet hit sammen, og dere må forlate huset hver deres vei. Du, kamerat, må gå først — han nikket til Julia. — Vi har omtrent tyve minutter til rådighet. Som dere vil forstå må jeg begynne med å stille dere noen spørsmål. Sagt i sin alminnelighet, hva er dere villige til å gjøre?

— Alt vi kan, svarte Winston.