1984

Av hennes åndedrag var det tydelig at hun holdt på å sovne igjen. Han skulle gjerne ha fortsatt å snakke om moren. Av det han kunne huske om henne, hadde han ikke det inntrykk at hun var en ualminnelig kvinne og enda mindre intelligent, men likevel hadde hun en slags fornemhet, en slags renhet, rett og slett fordi de normer hun innrettet livet etter var hennes egne. Hennes følelser var også hennes egne og kunne ikke endres utenfra. Det ville aldri ha falt henne inn at en handling som er virkningsløs dermed også blir meningsløs. Hvis en elsket noen, elsket en ham, og når en ikke hadde noe ellers å gi, gav en ham fremdeles sin kjærlighet. Da han hadde tatt der siste av sjokoladen, hadde moren klemt hans søster inn til seg. Det nyttet ikke noe, det endret ikke noe, det skaffet ikke mer sjokolade, og heller ikke hindret det barnets død og hennes egen, men det syntes så naturlig at hun gjorde det. Den flyktende kvinnen i båten hadde også dekket den lille gutten med sin arm, som ikke hjalp mer mot kulene enn et ark papir. Det forferdelige som Partiet hadde gjort, var at det hadde innbilt menneskene at rene innskytelser, rene følelser, ikke betydde noe, mens det samtidig to fra dem all makt over den materielle verden. Når en først var i Partiets kjør, gjorde det bokstavelig talt ingenting hva en følte eller ikke følte. Uansett hva som hendte, forsvant en, og man hørte aldri mer om en selv eller ens handlinger. En ble løftet helt opp av historiens strøm. Og likevel ville dette ha syntes det viktigste av alt for menneskene for bare to generasjoner siden, fordi de ikke gjorde noe forsøk på å endre historien. De ble ledet av privat troskapshensyn som de aldri drog i tvil. Det som betydde noe, var forholdet menneskene imellom, og en fullstendig hjelpeløs gestus, en omfavnelse, en tåre, et ord til et døende menneske, kunne ha verdi i seg selv. Det falt ham plutselig inn at proletarene fremdeles levde under slike forhold. De var ikke lojale mot et parti eller et land eller en idé, de var lojale mot hverandre. For første gang i sitt liv foraktet han ikke proletariatet, og heller ikke forestilte han seg det bare som en treg maktfaktor, som en dag i fremtiden ville få liv og gjenføde verden. Proletarene av forblitt menneskelige. De var ikke blitt harde innvendig. De hadde holdt fast ved de primitive følelser som han selv måtte lære seg på ny ved bevisst anstrengelse. Og mens han tenkte på dette kom han, uten påtagelig forbindelse, til å minnes at han for noen uker siden hadde sett en avkuttet hånd ligge på fortauet og hadde sparket den ut i rennesteinen som om den bare hadde vært en kålstilk.

— Proletarene er menneskelige vesener, sa han høyt. — Vi er ikke menneskelige.

— Hvorfor ikke? sa Julia, som hadde våknet igjen.

Han tenkte seg litt om. — har det aldri falt deg inn, sa han, at det beste vi kunne gjøre, var å gå fra dette stedet før det blir for sent og aldri møtes igjen?

— Jo, skatten min, det har også jeg tenkt på, flere ganger. Men likevel kommer jeg ikke til å gjøre det.

— Vi har vært heldige, sa han, men nå kan det ikke vare stort lenger. Du er ung. Du ser normal og uskyldig ut. Hvis du holder deg klar av folk som meg, kan du leve enda i femti år.

— Nei. Jeg har tenkt over alt dette. Det du gjør, det gjør jeg også. Og mist ikke motet. Jeg er ganske flink til å holde liv i meg.

— Vi kan kanskje være sammen i seks måneder til — eller et år — det vet ingen. Men til slutt er det sikkert at vi må skilles. Skjønner du hvor forferderig alene vi da blir? Når de først får tak i oss, blir det ingen ting, bokstavelig talt ingen verdens ting, som vi kan gjøre for å hjelpe hverandre. Hvis jeg tilstår, skyter de deg, og hvis jeg nekter å tilstå, gjør de det allikevel. Ingenting som jeg kan si eller gjøre, eller hindre meg selv i å si, kan utsette din død så mye som fem minutter. Ingen av oss vil noengang få greie på om den annen er i live eller død. Vi blir fullstendig maktesløse. Det eneste som betyr noe, er at vi ikke sviker hverandre, selv om dette ikke gjør den minste forskjell.

— Hvis du mener det å tilstå, så kommer vi begge til å gjøre det, det er klart. Alle tilstår uten unntagelse. Du kan ikke for det. De torturerer deg.

— Jeg mener ikke tilstå. Tilståelse er ikke svik. Det du sier eller gjør, spiller ingen rolle — det er bare følelsene som gjør det. Hvis de kunne få meg til å la være å elske deg, så ville det våre det virkelige sviket.

Hun grublet over det. — Det kan de ikke gjøre, sa hun til slutt. — Det er det eneste de ikke kan gjøre. De kan få deg til å si alt — alt — men de kan ikke få deg selv til å tro det. De kan ikke komme inn i deg.

— Nei, sa han litt mer optimistisk, nei, det er ganske sant. De kan ikke komme inn i en. Hvis du kan føle at det er umaken verdt å forbli menneskelig, selv om det ikke fører til noe i det hele tatt, da har du slått dem.